Det heter i Lars Lillo-Stenbergs sang at "Oslo er liten til å være så stor". Det vil si at vi har et stort og mangfoldig musikkmiljø, men at det samtidig er lite nok til at aktørene møtes og finner sammen på tvers av bransjer og sjangre. Dette har gitt spesielt gode forhold for sjangermix i Oslo, noe som legges merke til også internasjonalt.
Oslo kan anses som "Nasjonal scene for sjangerblanding". Dette er en god grobunn for kultur som næring. Men det er viktig at det offentlige legger til rette, og i hvert fall ikke legger hindre i veien. Et eksempel er den tette koblingen mellom uteliv og musikkliv. Dersom det kappes en time av åpningstiden til alle utesteder i Oslo, kappes samtidig næringsgrunnlaget for en stor del av aktørene.
[…]
Det musikkvennlige utelivet må ikke strupes. Samtidig er det på sin plass å skape større rom for andre finansieringskilder enn alkohol for musikknæringen. Her er et samarbeid på sin plass. Stat og kommune bør lytte, og næringen selv — kanskje spesielt med sine unge arrangører — bør kunne gi gode råd.
Dessuten: Hvorfor går ikke innovasjonsmidler til kulturgründere, på samme måte som de går til andre gründere? Verdiskapning basert på kultur er like god som verdiskapning basert på teknologi eller industri.
[…]
Hva skal vi leve av i framtiden? spør vi oss stadig vekk. Mitt svar er at vi må tenke på både hva vi skal leve av og hva vi skal leve for: Vi skal leve av talentene og evnene våre — store og små, en uutømmelig og fornybar ressurs.
Det spiller mindre rolle om talentene og evnene er teknologiske, industrielle eller kulturelle, så lenge det finnes et marked og en evne og vilje til nyskaping.
Men vi må våge å satse der variasjonen var størst, kulturmangfoldet bredest, forskjellighetene videst, sjangerblandingen best og potensialet størst. Derfor må vi foredle vår viktigste kapital, talentene. De må utfordres, inspireres, bygges og slipes i et storbysamfunn og i møte med den store verden.
Av Hallstein Bjercke, byråd for kultur og næring
Hele innlegget kan leses påballade.no