Det var fredag formiddag. Vi hadde et lite møte for å se litt tilbake på uken som gikk. Sjokket. Omsorgen for en ung jente og en erfaren politisk leder som hadde trådt feil, besøk hos familiene deres. Skuffelsen. Ettertanken. Telefonene. Varme hilsener. Folk som spurte om det var noe de kunne hjelpe med. Innmeldelser i partiet. Jeg fulgte utviklingen i nærbilde fra partisentralen i rådhuset — og likevel fra sidelinjen.
Per A. Thorbjørnsen, sukket, så på meg og sa: Jeg står for tur til å ha en mandagskommentar i Rogalands Avis. Men lørdag må jeg oppfylle et gammelt løfte om å dra til Fagernes for å snakke om helsepolitikk i Oppland Venstre. Kan du skrive i stedet for meg?
Da hadde han hatt et minst 14-timers daglig kjør. Sist i politiavhør 7—8 timer torsdag. Den som har vært med på noe slikt, vet at det ikke er verdens mest effektive opplegg; politiet skriver etter hvert, gjennomlesing, rettelser, utskrift, korrektur.
Per var Sliten. Og vi beklager begge at han måtte kaste inn håndkleet i denne RA-runden. Han kommer definitivt sterkt igjen. Per er den mest sosiale, mest omsorgsbevisste politiker jeg noensinne har vært i kontakt med, og jeg har møtt en del. Han brenner — stundom sitt lys i begge ender. En del av engasjementet kan gjenfinnes i avisspaltene, men kanskje det viktigste han gjør er i det stille. Alltid for de svake, for dem som trenger midlertidig eller langsiktig hjelp, alltid med medmenneskelighet i ryggraden.
Jeg skriver dette på toget underveis til Oslo. Dagtoget har nettopp kjørt gjennom Drangsdalen mellom Moi og Heskestad. Her blir det fraktet gods og mennesker flere ganger daglig på en svært rasutsatt strekning. Lenge var det her vakter som stod i fjellsiden og passet på. Det sluttet man med på 60-tallet. Siden den gang har toget sneglet seg frem i 20 km/t for å klare å stoppe for ras. Liv kan gå tapt dersom raset kommer samtidig med nattoget.
Det er viktig å satse på jernbanen, viktig å bedre forbindelsen Stavanger- Kristiansand-Oslo. Det er kjekkere å sette i gang utredninger og virke handlingskraftig enn å være handlekraftig og sørge for vedlikehold og forbedringer av hus og veier og jernbanestrekninger. Vedlikehold utsettes ofte så lenge at kostnadene blir langt høyere enn om man hadde begynt i tide. Samferdselsdrømmerne ser for seg lyntog over norsk snaufjell — like dyrt som arktisk landbruk og vindyrking i Sahara. Troen på julenissen som kommer med lyntog bak neste kurve på Sørlandsbanen holder seg. Her synes jeg at det er Fremskrittspartiet som har den mest realistiske tilnærmingen.
I dag kjører vi nærmest på krabbegir når det gjelder å utbedre eksisterende banenett og togstandard. Tidens tann tærer på skinner og vogner uten at de politiske tannlegene setter inn rotfyllinger eller broer. Og så går det som det må, på et tidspunkt er et sammenbrudd så nær at det bare må spas opp midler. Som i veiutbyggingen blir det ofte klatt på klatt, i stedet for å følge den ibsenske formaning om fullt og helt — ikke stykkevis og delt.
Det viktige nå må være å gjøre de skinneganger og de tekniske systemer vi har, så sikre at bare ekstreme værforhold skaper vanskeligheter. Det er ikke alt vi kan gardere oss mot. De store passasjermengdene rundt storbyene må være sikre på at toget går når det skal og så ofte som det er nødvendig. Traseene mellom Oslo og Kristiansand/Stavanger, Bergen og Trondheim må utbedres slik at hastigheten går opp og reisetiden ned.
«Forelskelse er en vidunderlig, men tidsbegrenset, form for galskap» (Arne Næss). I dag har vi en partner som trass i enkelte svakheter har stått oss transportmessig bi. Før vi blir helt fascinert av lyntogstankens mange vyer, må vi ruste opp vår trofaste følgesvenn gjennom mange år. Handling. Forsering av flere dobbeltspor. Krengetog. Gjøre noe med spor som er så svingete og dårlige at vognene ødelegges. Moderne signalanlegg. Ringerikstunnel og Grenlandsbane — og sammenbinding av sistnevnte med Sørlandsbanen. Sørge for at titusener pendlere kan være sikre på at togene går når de skal, at avgangene på mellomdistansene er så mange at de reisende ser seg tjent med alternativene. Oppgradere nettet slik at kjøretiden til Oslo fra de største byene reduseres betydelig. Samfunnet vil være tjent med å droppe lynfarten, og nøye oss med høy fart? 150 km/t er også bra. Fem timer til Oslo vil være en enorm gevinst. Legge Sørlandsbanen der folk vitterlig bor, ikke i «dalstroka innafor».
Norsk natur og befolkningsgrunnlag er ikke helt som på Kontinentet. Regjeringen har ingen Sareptas krukke, selv om den foreløpig smøres godt med olje. Ressurser til å bygge og drifte lyntog har klare alternative bruksmåter — som intensivert forskning blant annet for å finne frem til nye inntektsmuligheter når petroleumsinntektene minker: bygging av skoler, sykehus, sykehjem, veier, sykkelstier og så videre. For ikke å snakke om de sterkt økende pensjonskostnader etter 2020.
For 14 dager siden var jeg i Bergen. Kystbussen fra Stavanger. 170 km 5 timer og 45 minutter. Jeg er enig med Tom Tvedt: Rogfast må være prioritet nr. 1 i vårt fylke. Binder arbeidsmarkedene nord og syd for Boknafjorden tettere sammen. Gir akseptable reisetider mellom bosted og arbeidssted etter hvert som boligutbygging trolig må skje lenger vekk fra dagens konsentrasjon av arbeidsplasser på Nord-Jæren og på Haugalandet. Gir næringslivet nye lokaliseringsmuligheter, noe som igjen vil påvirke bosettingsmønsteret. Ferjefri E39 på Vestlandet koblet opp mot utbedringer av E134, innebærer lavere logistikk-kostnader for næringslivet.
Samfunnsmessig er ikke Ryfast like viktig — og den kan vel så gjerne komme over Høgsfjorden.
PS. Jeg skriver ikke dette på vegne av Venstre — men skulle ønske at jeg gjorde det.