Et værested.
I 30 år har de rusavhengige i Bodø vært jaget fra kafeer, hus, parker og brakker. Ikke til noe nytt og bedre, bare til ingenting.
Varmestua har i mange år gjort en kjempejobb, Kirkens Bymisjon likeså i noen færre år, i deres åpningstider.
Nå sprer vi frykt og verstefallstenkning fordi rusavhengige møter hverandre i glasshuset. Det kan vi ikke regulere oss bort fra, glasshuset er ei gate, det må vi hegne om. Det er det ene, det andre og viktigere er at vi må ta vare på de som sliter, de er i glasshuset i mangel av noe annet, ikke for å rekruttere til misbruk. Spør dem, de vet hvordan de har det. Spør dem om de er i glasshuset fordi de vil være sammen med oss. Lengter de etter en klapp på skuldra, en klem? De er borgere av byen på lik linje med oss, de samme rettigheter og lover gjelder for alle.
Hvorfor snakker ingen om et værested?
Vi må skaffe det. Stedet hvor vi kan gå innom med ei skuffekake, en god vits, tid til en samtale, en diskusjon. Tid til å spørre, hva er du god på? Hva kunne du gjort om sjansen bød seg?
Bladet EKKO hjelper, vi blir lit klokere av å lese det. Bodø kommune må satse på sosialt entreprenørskap, og løse utfordringene gjennom å gi folk muligheter snarere enn gjennom å begrense deres frihet.
Glasshuset ble oppført på det vilkår at det framdeles skulle være offentlig gate. Det var et kronargument i debatten om prosjektet. Da kan man i ettertid ikke omregulere fordi det viser seg at huset tiltrekker seg feil klientell.
Ett tiltak for mer trygghet i glasshuset er uprøvd. Behøver alt politi i Bodø sitte på Snippen? Hva med et lite og godt synlig kontor i glasshuset på ettermiddags- og kveldstid? Ikke for å ta noen, bare for å by på trygghet, tilstedeværelse og en å snakke med.
Årsmøtet i Bodø Venstre.