«Det er mye vi ikke vet om framtiden, men det vi vet er at vi vil trenge kunnskap.» Sitatet fra Stoltenbergs nyttårstale i 2010 var lovende, fordi framtidig vekst og verdiskaping avhenger av at Norge satser på kunnskap. Etter dette har nyhetene stått i kø med negativt fortegn. I kunnskapspolitikken har de rødgrønne systematisk bygget ned ordninger de borgerlige partiene har etablert.
Kutter forskningstiltak
Gaveforsterkningsordningen lagt ned fra 2012: Ordningen innebar at private bidrag til forskning utløste ekstra økonomisk bidrag fra staten.
Forskningsfondet lagt ned fra 2012: Fondet for forskning og nyskaping hadde bred politisk støtte, og var et viktig bidrag for å sikre langsiktig finansiering av forskning.
Tidfesting av 3-prosentmålet for forskningen droppet i 2009: Målet slo fast at forskningens andel av Norges BNP skulle utgjøre 3 prosent i 2010.
Opptrappingsplan for forskerstillinger droppet i 2009: Denne konkretiserte antall nye rekrutteringsstillinger (stipendiater og post.doc.) ved våre universiteter og høgskoler.
Enkeltmennesker, forskere og bedrifter kan med jevne mellom glede seg over gjennombrudd i forskningen. I høst oppdaget for eksempel to forskere ved Haukeland universitetssykehus hvordan cellegift kunne brukes til å behandle kronisk utmattelsessyndrom (såkalt ME). Kavli-fondet og en av Norges største skattebetalere, forretningsmannen Trond Mohn, har gitt betydelige bidrag til denne forskningen.
Viktige private bidrag
De er ikke alene. Siden 2006 har privatpersoner, bedrifter og stiftelser gitt om lag 1.289 mrd. kroner til forskning ved ulike offentlige institusjoner. Gavene har ført til at staten har lagt over 300 mill. kroner på toppen i såkalt gaveforsterkning. Det er åpenbart at gaveforsterkningsordningen har gitt essensielle bidrag til en rekke forsknings- og utviklingsprosjekter i Norge. Det er like åpenbart at ordningen bidrar til tettere og bedre kommunikasjon mellom forskning og næringsliv. Likevel er dette en av ordningene som legges ned.
Det er vanskelig å se motivasjonen for å legge ned ordningen. Forskningsministeren er heller ikke sikker: «Det er to viktige grunner ( ) Vi så at pengene vi bevilget årlig, ikke ble brukt opp. For det andre er vi litt usikre på hvor godt vi har truffet med ordningen. Det er usikkert om den har bidratt til å øke gavene fra private givere til forskning. .» (DN 17.10.2011). Litt usikkerhet er altså grunn nok til å droppe en ordning forskningssektoren selv roser. Da blir det nærliggende å tro at nedleggelsen skyldes at de rødgrønne av ideologiske årsaker ikke ønsker private bidrag til norsk forskning.
Uten vilje
Stoltenberg er den første statsministeren i Norge som har en minister med forskning som eneste oppgave. I teorien burde dette vært glimrende for en nasjon. En minister med hovedansvar for å planlegge å gjennomføre forskningstiltak, og som tenker ut nye muligheter for forskning i framtida. Status i 2012 er at statsministeren og forskningsministeren systematisk legger ned ordninger som forgjengerne etablerte for forskningens beste.
Dette samsvarer ikke med at forskning og utdanning er viktige forutsetninger for vekst og verdiskaping, for arbeidsplasser og framtidas velferd. Det rimer heller ikke med NHOs Bernanders utgangspunkt: «Forskning, utvikling og innovasjon er blitt en stadig viktigere konkurransefaktor for næringslivet». Eller som Forskerforbundets Hodne påpekte under høstens budsjettbehandling: «Regjeringen er uten vilje til å satse på forskning og kompetanse».
Politikk er å prioritere
Responsen fra statsministeren og statsråder har jeg hørt fra Stortingets talerstol gjennom år nå: «Aldri har det blitt bevilget mer penger til forskning». Statsrådene har rett, og like riktig er det at det aldri har blitt bevilget mer til vei og helse. Årsaken er at statsbudsjettet i 2005 hadde en ramme på ca 800 mrd. kroner. I 2012 har budsjettet passert 1000 mrd. «Vi bruker mer penger» er et evigvarende mantra på ethvert fagfelt som utsettes for kritikk, som om politikk er en konkurranse om hvor mye penger som bevilges og ikke om hva som prioriteres.
Punchline-politikk
Kunnskap trumfer alt var et godt og meningsfylt politisk slagord som bar bud om systematisk satsing. Statsministerens 20-dagers garanti for kreftbehandling var også lovende. Dessverre er det punchlines uten innhold. Punchlines-politikken mangler konkrete prioriteringer og praktiske løsninger. Norge har historiske muligheter til å satse på det som er viktigst, og kunnskap og forskning er avgjørende for framtidens arbeidsplasser og velferd. Investering i kunnskap er aldri en dårlig investering. Aldri. For kunnskap trumfer alt. Det mente statsministeren også. I 2010.