SAMHANDLINGSREFORMEN – HVA BETYR DEN I PRAKTISK POLITIKKUTFORMING??
Retningsreform – hva vil det si?
Samhandlingsreformen er en retningsreform – den skal gjennom en rekke strukturelle tiltak føre til en såkalt venstreforskyvning i norsk helsetjeneste; helsetjenestene skal tilbys nærmere der befolkningen bor og organiseres slik at forebygging vektlegges.
Hva betyr dette for kommunene?
Kommuner får ansvar for å ta imot sine innbyggere når disse er ferdigbehandlet på sykehus og skal i årene framover også overta ca. 10 % av de polikliniske pasientene som nå behandles i spesialisthelsetjenesten.
Nye finansieringsformer skal bidra.
Som hjelp til kommunene har staten utformet nye finansieringsordninger som skal stimulere kommuner til å jobbe i riktig retning – kommunene er gitt en økt rammebevilgning på rundt 5,6 milliarder på langsbasis for å møte utfordringen med mottaksansvar for utskrivningsklare pasienter og kommunal medfinansiering.
Utskrivningsklare pasienter.
Staten har økt rammefinansieringen til kommune med tilsammen 560 millioner for at kommunene skal utvikle tilbud til innbyggere som er utskrivningsklare. Riset bak speilet er at sykehuset kan fakturere kommunen for 4000,- døgnet for utskrivningsklare pasienter som kommunen ikke har bekreftet at de har et tilbud til. Denne kostanden trekkes fra den økte rammebevilgningen kommunene har fått.
Pr. dags dato er det ikke mulig å vite nøyaktig hvordan dette vil falle ut for den enkelte kommune – men i verste fall kan denne ordningen komme til å representere et nettotap for kommuner. Dette gjelder særlig kommuner som får mindre inn fra staten fordi befolkningen består av færre eldre – samtidig som helsetjenestetilbudet i kommunen gjør at utskrivningsklare pasienter ikke i tilstrekkelig grad gis et tilbud.
Kommunal medfinansiering.
Plikten for kommuner til å dele kostnadene for sykehusbehandling for egne innbyggere, innføres også fra 2012. Regjeringen har lovet at kommunenes oppgaver etter Samhandlingsreformen skal fullfinansieres så i utgangspunktet økes kommunenes rammefinansiering med det samme beløpet som medfinansieringen vil koste.
Denne “potten” er vesentlig større en potten for utskrivningsklare pasienter – her ligger hele 5.2 milliarder kroner for 2012. Mange mener at dette kun er et “null-sum” spill; hvilket det også er for de kommuner som ikke tar grep for å tilby egne innbyggere bedre og billigere helsetjenester enn det sykehuset gjør.
For kommuner som bygger opp helsetilbud til egen befolkning vil kunne tjene dobbelt på det – både beholdes de pengene kommunen ville måtte betale til sykehuset for behandlig av kommunens innbyggere – kommunen får betalt gjennom ISF-ordningen (på samme måte som sykehusene) for de pasientene kommunen selv behandler. Tanken er at kommuner vil kunne etablere minst like gode – og billigere – helsetjenester for mange pasientgrupper i egen befolkning, enn det sykehusene idag gjør.
Kommunal medfinansiering gjelder foreløpig bare for medisinske behandliner – kirurgi, psykiatri og rusbehandling er foreløpig holdt utenom ordningen.
Politikkutfordringer:
Hvordan skal så Venstres mange ferske lokalpolitikere forholde seg til og helst også skape god lokalpolitikk ut av disse ordningene og reformen som helhet?
Her er noen praktiske råd:
• Skaff kunnskap om reformen og ordningene! Ikke vent på andre å ta initiativ – stort sett vet alle like lite og mange er usikre på hva som vil skje framover.
• Skap debatt om hva som er helseutfordringene i lokalsamfunnet – hva skaper sykefravær, tidlig uførhet, utstøting fra arbeidslivet, skader, ulykker i det enkelte lokalsamfunn.
• Skaff oversikt over de ressursene lokalsamfunnet har – offenlige, private, frivillige, ideelle…alle kan yte viktige bidrag inn i folkehelsearbeidet.
• Utnytt den kapasitet som allerede finns i lokalsamfunnet først – ikke start med å planlegge store nye investeringer. Utnytt lokaler, institusjoner, kompetanse til å etablere møtesteder og mestringsarenaer for mennesker som sliter. Økt mestring gir positive ringvirkninger for familie, jobb og samfunn.
• Lag gode avtaler mellom kommunen og sykehuset – dette er en viktig oppgave for lokalpolitikere landet rundt. Husk at reformen etablerer et økonomisk konkurranseforhold mellom kommunen og helseforetaket (sykehuset) – det er viktig å sikre at avtalen ivaretar kommunens behov.
•Venstres velferdspolitiske utvalg har nettopp lagt fram forslag som skal styrke og tydliggjøre Venstres velferdspolitikk – folkehelseperspektivet, som er Samhandlingsreformens grunnide, er viktig å få fram. Folkehelsearbeid – det blir først og fremst lokalpolitikernes arena!