• Diskutér denne kronikken på liberal.no.
Hva er årets viktigste politiske hendelse? Det er lett å peke på kommunevalget i høst, i kjølvannet av det verste terroranslaget på norsk jord i fredstid. Noen vil kanskje foreslå innføringen av datalagringsdirektivet, som gir oss et helt nytt overvåkingsregime i dette landet. Andre vil nevne debatten om muslimer og islamofobi, behandlingen av papirløse flyktninger, en finansdebatt i Stortinget midt i den europeiske finanskrisen, eller kanskje det skuffende klimamøtet i Durban i desember. Det er et vanskelig valg, men Dagbladets Marie Simonsen har fanget opp enda en kandidat. «Venstres høyredreining (retning Frp) er en av de viktigste politiske sakene i 2011 ifølge Twitter,» skriver hun på sin egen Twitter-konto, og følger opp: «Mange skuffede liberalere, virker det som.»
Venstre begynte 2011 med kampen mot utvisningen av Maria Amelie og mot en stivbeint sosialdemokratisk statsminister. Ikke fordi vi mener at alle som ønsker det kan bli værende i Norge, men fordi Maria Amelie ennå ikke hadde fått saken sin behandlet som et selvstendig, myndig invidid. Samtidig vet vi at det bor rundt 6.-8.000 mennesker i Norge uten gyldig opphold, lovlige papirer eller et land det er mulig å returnere dem til. De fleste av dem lever et lovlydig liv og ønsker å jobbe. En liberal politikk kunne gitt dem en enklere hverdag og en mulighet til å bidra til fellesskapet. Men slike hensyn tar ikke dagens regjering.
Vi avsluttet året med å legge fram vår egen klimamelding. Vi viser hvordan Norge kan gjennomføre konkrete kutt i sektor etter sektor mens regjeringen gang på gang utsetter sin egen klimamelding og sprer usikkerhet om oppfølgingen av Stortingets klimaforlik. I tillegg til å bremse den globale oppvarmingen kan en bedre klimapolitikk også gi nye muligheter for norsk næringsliv og en renere luft i våre største byer. Ikke bare trenger vi en konkret melding fra regjeringen, den må følges opp av et nytt klimaforlik — og en klimalov som sikrer at forliket faktisk blir overholdt denne gangen.
Samtidig har vi kjempet for personvern, mot gruppetenkning, og gjennomført en valgkamp med en satsing på kunnskapssamfunnet og gode lærere som hovedsak. Vi målretter fattigdomssatsingen mot barn og unge, og jobber for en grønn skattereform som gir lettelser for næringslivet og gjør det billigere og enklere å være miljøvennlig. Ingenting av dette representerer noen høyredreining i «retning Frp». Dette er liberal og radikal politikk som har kjennetegnet Venstre i mange tiår.
Derimot er det rett at mistroen til sosialdemokratiet ligger dypt i den liberale grunnholdningen. Ikke fordi vi nødvendigvis er uenige om alle målene. Gjennom hele vår historie har Venstre stått i spissen for demokratiske og sosiale reformer, som stemmerett, barns rettigheter, arbeidsledighetstrygd og folketrygd, iblant med Arbeiderpartiet på laget. Men disse ordningene fungerer på sitt beste dersom de tilpasses folks faktiske behov. Dagens sosialdemokrati er for opptatt av å få enkeltmennesker til å passe inn i de offentlige løsningene, heller enn omvendt. «Noen må stå opp for reglene når det får konsekvenser for enkeltmennesker,» sa Jens Stoltenberg da Maria Amelie ble utvist. Det er utenkelig at en liberal statsminister kunne sagt det samme.
Sosialdemokratiet legger også for stor vekt på det offentliges og statens rolle i samfunnet. Der Venstre vil flytte makt nedover til lokalsamfunnene og slippe flere krefter til i forskning, omsorg, kultur og næringsliv, vil Arbeiderpartiet ha en sterk statlig styring og en større grad av offentlig kontroll i de fleste samfunnssektorer. Denne aversjonen mot private og frivillige løsninger ser vi nå på område etter område, og det går blant annet ut over omsorgssektoren, skoleverket og ikke minst forskningen, som de siste årene har blitt tilført over en milliard private kroner takket være en ordning regjeringen nå velger å fjerne. Tiltak vi vet fungerer, kuttes for å bevare statens og det offentliges maktposisjon. Men statlig sentralstyring er ikke radikalt. En liberaler vil spre makt, ikke konsentrere den.
Reformvillighet er kjernen i et radikalt tankesett. Dagens rødgrønne regjering står for det motsatte. Men heller ikke høyresiden har historisk sett stått i bresjen for de store sosiale reformene i Norge. Til det har de vært for opptatt av å bevare det bestående, av å skue til fortiden. Der konservative vil «forandre for å bevare», og dagens sosialdemokrater nøyer seg med bare å «bevare», er liberalismen alltid radikal. Og ikke minst er den frigjort fra tradisjonelle særinteresser. Både høyre- og venstresiden i norsk politikk kan være for lydhøre overfor sine egne sektorinteresser. Da mister vi det nødvendige blikket på klima, fattigdom, personvern og andre politikkområder som ikke har sterke interessegrupper til å tale sin sak.
Jeg vet ikke hvor mange skuffede liberalere Marie Simonsen har funnet på Twitter. Jeg er aktiv på Twitter selv, så jeg vet godt at de finnes. Ingen er så kritiske til sitt eget parti som Venstre-velgere, men også dette er en del av det å være liberal. Vi som leder dette partiet vet at vi må vinne velgerne våre om igjen ved hvert eneste valg. I 2011 har vi markert oss som et liberalt, sosialt og radikalt parti på saksfelt etter saksfelt. Vi har vært et parti velgerne våre har kjent igjen. I høst ga det oss vårt beste kommunevalgresultat på førti år.
Men de faktiske realiteter spiller nok liten rolle. Arbeiderpartiet, sammen med resten av venstresiden, har begynt den lange valgkampen fram mot 2013. Strategien synes klar: Liberale Venstre skal klistres så tett opp mot Fremskrittspartiet og det ytterste høyre som mulig. Det er ikke noe nytt. Påstandene om at «en stemme til Venstre er en stemme til Frp» florerte også i Oslo ved høstens valg. Det hadde ingen synlig effekt – og med Venstre tilbake i byråd har det også vist seg å være direkte feil.
Derfor tror jeg de har en vanskelig oppgave foran seg. Venstre passer ikke beskrivelsen som et høyrevridd, usosialt parti. De rødgrønne har laget seg et kart som ikke stemmer med terrenget. Så det spørs nok om det ikke er der skuffelsen er størst.
(publisert i Dagbladet 06.01.12)