Det er radikalt å jobbe for en grønn skattereform som letter skattetrykket og gjør det billigere og enklere å være miljøvennlig.
Det er radikalt å kjempe for et lavutslippssamfunn med milliardsatsinger på jernbane og klimavennlige løsninger.
Det er radikalt å prioritere et kunnskapssamfunn med et løft for forskning, undervisningskapasitet og lærerutdanning.
Det er radikalt å målrette fattigdomssatsingen mot barn og unge heller enn å innføre symbolskatter som bare straffer de rike.
Og ikke minst er det radikalt — og iblant ensomt — å stå opp for sentrale menneskerettigheter som personvern og retten til å søke asyl, selv når disse rettighetene er under press fra flere kanter.
Mistro til sosialdemokratiet ligger dypt i den liberale grunnholdningen. Ikke fordi vi nødvendigvis er uenige om alle målene. Venstre har stått bak flere av de store velferdsreformene i norsk historie, ofte med Arbeiderpartiet på laget.
Men sosialdemokratiet er for opptatt av å få enkeltmennesker til å passe inn i de offentlige løsningene, heller enn omvendt. «Noen må stå opp for reglene når det får konsekvenser for enkeltmennesker,» sa Jens Stoltenberg da Maria Amelie ble sendt ut av landet. Det er utenkelig at en liberal statsminister kunne sagt det samme.
Sosialdemokratiet legger også for stor vekt på det offentliges rolle i samfunnet. Der Venstre vil flytte makt til lokalsamfunnene og slippe gode og kreative krefter til i forskning, omsorg, kultur og næringsliv, vil Arbeiderpartiet ha en sterk statlig styring og en større grad av offentlig kontroll i de fleste samfunnssektorer.
De rødgrønne har en aversjon mot private og frivillige løsninger i omsorgssektoren, selv om vi vet at det offentlige trenger hjelp for å møte disse utfordringene. De sier nei til et større mangfold i skoleverket, selv om det offentlige sjelden sitter på alle svarene alene. Og de avvikler gaveforsterkningsordningen, som har ført til over at over en milliard private kroner har blitt pøst inn i norsk forskning.
Tiltak vi vet fungerer, kuttes for å bevare statens og det offentliges maktposisjon. Men statlig sentralstyring er ikke radikalt. En liberaler vil spre makt, ikke konsentrere den.
Der konservative er berømte for å «forandre for å bevare», og dagens sosialdemokrater nøyer seg med bare å «bevare», er liberalismen alltid radikal. Den kan aldri tilhøre høyresidens tilbakeskuenhet, like lite som den kan være en del av venstresidens kollektivisme. Og den er frigjort fra tradisjonelle særinteresser. Både høyre- og venstresiden i norsk politikk kan være for lydhøre overfor sine egne sektorinteresser. Da mister vi det nødvendige blikket på klima, fattigdom, personvern og andre politikkområder som ikke har sterke interessegrupper til å tale sin sak.
Hvilket annet parti kombinerer alt dette? Vi får si det med Marie Simonsen i Dagbladet: «Venstre er fremdeles alene som parti om å føre en heroisk kamp for liberale prinsipper i all sin politikk.»
Vi skulle naturligvis ønske at vi ikke var alene. Men inntil videre får vi trøste oss med at Norges eneste liberale, radikale parti i hvert fall er i vekst.
Trine Skei Grande,
Venstres leder