Før Stortinget tok juleferie vedtok de for første gang et statsbudsjett der utgiftene passerte 1000 milliarder kroner. Heller ikke dette budsjettet vil løfte Norge opp fra et bunnivå når det gjelder jernbaneutbygging.
Av Ola Elvestuen, nestleder i Venstre og samferdselsbyråd i Oslo
Nylig presenterte en topptung jernbanegruppe, med sjefer fra NSB og Jernbaneverket, sine konklusjoner for å løse utfordringene for norsk jernbane. På nyåret presenteres Høyhastighetsutredningen. Parallelt utredes intercity-strekningene.
Penger og rapporter
Dette danner et viktig kunnskapsgrunnlag om muligheter og utfordringer for jernbanen. Samtidig er det et faktum at utredninger ikke inneholder overordnede økonomiske prioriteringer. Gjennom tiår har regelen vært at det er lettere å bevilge millioner til en utredning, enn milliarder til jernbanen. Dette er nok en av årsakene til at tidligere NSB-sjef Ueland karakteriserer lyntog i Norge som luftslott.
To økonomiske faktorer er altoverskyggende:
a) Selv om budsjettet nå overstiger 1000 mrd., står jernbanen langt nede på prioriteringslisten til mange politikere, partier og kanskje også mange velgere.
b) Selv om oljefondet er rekordstort, tåler ikke norsk økonomi omfattende investerings- og utbyggingskostnader ut over statsbudsjettet uten å koke over.
Det kommer altså ikke noen gylden pott fra himmelen til jernbaneutbygging.
"Gammel" finansieringsmodell
Dermed er det sjakkmatt for oss som ønsker dobbeltspor, flere tog, færre forsinkelser og endatil lyntog. Det kommer til å bli nye studieturer for samferdselspolitikere til land med bedre jernbane enn Norge. De kommer tilbake blanke i øynene, men straks de står på Løvebakken utenfor Stortinget rammer virkeligheten dem med full kraft.
Kan vi finne en annen finansieringsmodell enn oljefond og statskasse? Svaret er ja og ideen er ikke ny: Det handler om statsgaranterte obligasjoner.
Obligasjoner kan bli grunnlaget for et omfattende løft for jernbanen. Dette innebærer at staten låner penger fra bl.a. enkeltpersoner, bedrifter, livselskaper, investorer og pensjonskasser. Obligasjonene må være statsgaranterte, med en avkastning godt over bankinnskudd og kanskje også skattefradrag (ikke ulikt den tidligere ordningen "aksjesparing med skattefradrag").
Slik utnytter man investeringsviljen hos folk, selskaper og næringsliv. Man henter ut penger som allerede er i markedet til obligasjoner og jernbaneutbygging, uten å øke presset i økonomien.
Ingen drøm fra Disneyland
Dette er ikke en utopisk drøm fra Disneyland. Vi har gjort det før.
"Da Norge ble bygd opp igjen etter depresjonen i 1930-åra og verdenskrigen i 1940-åra, var det også snakk om stramme statsbudsjetter. Da lanserte regjeringen Gerhardsen premieobligasjonen «Gullfisken». Blant annet med pengene fra dette bygde vi den infrastrukturen som nå råtner på rot", skrev Dagbladets kommentator Gudleiv Forr nylig.
Med statsgaranterte obligasjoner kan Norge finansiere infrastruktur til et verdifullt og framtidsrettet jernbanenett. Når prosjektene er gjennomført, tilbakeføres pengene med avkastning.
Konkret har Venstre foreslått denne finansieringsmodellen til en dobbeltspors jernbane i «intercitytriangelet» Oslo-Halden, Oslo-Skien og Oslo-Lillehammer [Representantforslag 83 S (2010—2011)]. For å sikre tilstrekkelig kapasitet og frekvens, er et slikt prosjekt utenkelig uten byggingen av en ny togtunnel under og gjennom Oslo. Dette er flaskehals nr. 1. for en effektiv jernbane i det befolkningstette Østlandsområdet. Vi har kostnadsberegnet prosjektet til 110 mrd. kroner, og det sier seg selv at et slikt prosjekt krever nytenkning om finansiering.
Fravær av nytenkning
Konkrete forslag på jernbaneutbygginger er ingen mangelvare. Det skorter imidlertid på vilje og ideer til gjennomføring. Det er nå et år siden Venstre i Stortinget foreslo den nevnte intercity-utbyggingen. Forslaget fikk bare Venstres to stemmer da det ble behandlet.
Pengene Norge har på bok har enorme fordeler og noen ulemper. Den største ulempen er den totale idétørke på alternativ finansiering av prosjekter vi virkelig ønsker å gjennomføre. For politikere flest kan det virke som oljefondet hemmer kreativiteten, selv om løsningen ofte ligger på nesetippen. Det gjør det naturlig å sitere historikeren Thomas Carlyle: "Den beste forretningsideen er ikke å se lyset langt der framme, men å se solen i dag."