• Artikkelen er hentet fra siste utgave av Venstres medlemsmagasin Liberal. Les det her eller last ned som pdf.
• Diskutér denne artikkelen på liberal.no.
1. Bistand må prioriteres og konsentreres
For at bistand skal være effektiv, må den i hovedsak være langsiktig, forutsigbar og ikke styrt av skiftende politiske interesser. Det har også vært et tverrpolitisk ønske i mange år om at norsk bistand skal konsentreres til et begrenset antall land og tematiske områder. Regjeringen synes ikke å respektere dette. Snarere virker det som om regjeringen først og fremst ser på bistand som et «byttemiddel» overfor regjeringer som gjør politiske veivalg som faller i rødgrønn smak, eller som en metode for å promotere egne prioriteringer i forhold til fattigere land. Bistand er dermed først og fremst blitt et instrument for norsk «sjekkheftediplomati», nesten uten interesse for hvordan bistanden gjennomføres.
Det fører til at norsk bistand blir spredt til mange nye land og tematiske områder, uten at de eksisterende bistandsområdene reduseres tilsvarende. Derfor kan det hevdes at Erik Solheim har sabotert 20 års forsøk på å konsentrere norsk bistand. Norad har satsinger som skal implementeres i til sammen rundt 100 land, og mange av dem er «cross cutting», som innebærer at de skal tas hensyn til i nesten alt utviklingsarbeid. Det er vanskelig å forvalte et slikt regime og samtidig sikre kvalitet og resultater.
Bistanden må derfor prioriteres langt bedre enn i dag. På kort sikt er det viktigste at bistanden må beskyttes mot Erik Solheims politiske krumspring, for at den skal være effektiv.
2. Dagens bistand er formyndersk
Bistand er gjennomgående formyndersk. Målet for de fleste bistandsprogrammer er reform av de fattige, enten det er stater (som skal innføre godt styresett) eller enkeltindivider (som forventes å endre måten å tenke og handle på). Ambisjonene om å reformere mottakerstatene blir stadig mer ambisiøse, og omfatter nå nesten alle sider ved politikk, styresett og forvaltning. Mange av ambisjonene er samlet i «godt styresett», som tilsynelatende er objektivt og apolitisk, men i virkeligheten er det politisk detaljstyring. At Venstre-folk og folk flest vil være enige i nesten alle sider ved definisjonen av «godt styresett», må ikke hindre oss fra å se det problematiske i innblanding i andre lands politikk på et slikt detaljnivå. Det gjelder ikke minst ettersom de aller fleste mottakerland har demokratisk valgte myndigheter.
Når denne form for formynderskap ikke er blitt særlig diskutert, er det nok fordi Venstre er relativt alene om å ha ryggmarkreflekser mot slikt, og fordi mottakerne som skal reformeres, ikke når fram til norsk offentlighet.
Venstre må innta en ombudsrolle overfor formynderskapet i bistand. Det er nødvendig ut fra en liberal ideologi, og passer godt inn i våre utviklingspolitiske målsetninger om nasjonalt eierskap.
3. Mange utviklingspolitiske mål må løsrives fra bistand
I dag kanaliseres en lang rekke utviklingspolitiske mål i hovedsak gjennom bistand. Det gjelder for eksempel kampen for menneskerettigheter, miljø, likestilling, demokrati og godt styresett, fred og sikkerhet, styrking av FN, m.m.
Men det er ikke nødvendigvis våre bistandsmottakere, og heller ikke de fattigste landene, som har de største behovene innenfor alle utviklingspolitiske mål. Det er ikke entydige sammenhenger mellom et lands økonomi og forhold som styresett, demokrati, menneskerettigheter, likestilling, korrupsjon og annet. Det betyr ikke at det ikke er behov for endring hos våre bistandsmottakere. Men det har etablert seg en forståelse av at slike utviklingspolitiske mål først og fremst er et ansvar for bistandsforvaltningen, i stedet for å være et mål innenfor all norsk utenrikspolitikk.
Effektiv utviklingspolitikk krever at de fleste utviklingspolitiske prioriteringer ikke kobles eksklusivt til bistand og fattigdomsbekjempelse, men vurderes som en del av alt norsk internasjonalt engasjement og implementeres der det er størst behov og mulighet til suksess. Bredden av norske utviklingspolitiske mål må vurderes i alle land som Norge har en relasjon til, ikke først og fremst i bistandslandene. Innenfor bistand skal fattigdomsbekjempelse være hovedmålet.
4. Fattigdomsbekjempelse må være fokusert på vekst
I de fattigste landene er fattigdomsbekjempelse viktigst. Norske bidrag til fattigdomsbekjempelse består i dag av en mengde forskjellige innsatsområder, først og fremst levering av tjenester til de fattige. Dette er viktig og må videreføres. Men Norge må fokusere langt mer på økonomisk vekst som veien ut av fattigdom. I motsetning til formyndersk bistand er vekst en «liberalt riktig» utviklingsvei fordi den gir individer og myndigheter økt frihet og mulighet til å realisere sine egne potensialer. Når økonomien er i vekst, blir det lettere å oppnå mye annet: fordeling og fattigdomsbekjempelse, bedre styresett, bredere demokratisk deltakelse, osv (klimautslipp er et sannsynlig unntak).
Det betyr selvsagt ikke at det er noen automatikk i dette; det finnes mange eksempler på vekst som ikke fordeles, eller som ikke fører med seg særlig mange andre reformer. På den annen side er det umulig å oppnå varige endringer i mange andre utviklingspolitiske mål uten vekst. Vekst er en absolutt nødvendig, om ikke tilstrekkelig, forutsetning for langsiktig forbedring på praktisk talt alle samfunnsområder i et fattig land. Ikke minst er vekst avgjørende for å øke skatteinngangen.
Øvrig bistand til andre formål vil likevel måtte videreføres, blant annet for å støtte opp om Norges forpliktelser overfor tusenårsmålene. Denne bistanden bør primært komme de fattige, sårbare og marginaliserte i disse landene til gode. Det samme gjelder humanitær bistand, støtte til sårbare stater og andre former for bistand der økonomisk vekst ikke er det naturlige hovedfokus, men som selvsagt bør videreføres i tråd med Venstres politikk og Stortingets vedtak.
Helge Solum Larsen,
leder i Venstres internasjonale utvalg