• Artikkelen er hentet fra siste utgave av Venstres medlemsmagasin Liberal. Les det her eller last ned som pdf.
— Det var et sjokk, sier hun. Det var riktignok moren hennes som tok telefonen. En bekjent satt i valgstyret, og når opptellingen var ferdig kunne hun overbringe beskjeden: Nå har Guri kommet inn i kommunestyret. Det var valgnatta 1999, og fra en trygg tjuendeplass — eller deromkring — ble atten år gamle Guri Melby kumulert opp til sisteplassen i Venstres åtte mann store kommunestyregruppe.
— Jeg fikk spørsmål fra flere partier, og jeg var veldig i tvil, sier hun. — Men jeg endte opp med å si ja til Venstre. For det første var Arne Grønset ordfører, så Venstre var ikke noe lite parti i Orkdal. Og så husket jeg at vi hadde et prosjektarbeid på ungdomsskolen rundt 1995. Vi skulle ha en debatt, og allerede da valgte jeg meg Venstre. Så det var en blanding av tilfeldigheter og bevisste valg.
Venstre gjorde et godt valg i Orkdal den høsten, selv om Grønset måtte gi fra seg ordførerklubba. Guri skulle begynne på siste året på videregående og hadde ikke akkurat regnet med en kommunestyreplass.
— Det hadde jeg ikke forventninger om i det hele tatt, sier hun. — Jeg er nok ingen veldig god planlegger, men det tror jeg bare er en fordel når man er med i Venstre.
Et lite tomrom
Tre kommunestyreperioder senere — to i Orkdal og én i Trondheim — sitter Guri i ny hjemby, ny jobb, og uten folkevalgt verv for første gang på tolv år. Samboeren ville ha henne med seg til Oslo, så da takket hun nei til en ny periode i Trondheim bystyre og flyttet sørover i stedet. Nå jobber hun som rådgiver i Kunnskapsdepartementet og forsøker å finne seg til rette i en nyinnkjøpt leilighet like ved Akerselva.
— Det var ikke enkelt å si nei til å stå på lista i Trondheim, sier hun. — Jeg merker at det blir et lite tomrom. Det er jo veldig fint å ha tilgang på en talerstol, og ha en arena hvor man kan presentere Venstre-politikk. Men akkurat nå setter jeg pris på å ha litt færre forpliktelser og litt mer fritid. En liten stund, i hvert fall.
Fritid og fritid. Guri sitter i Venstres sentralstyre, i Venstres velferdsutvalg og er nestleder i Venstres stortingsvalgprogramkomité. Hun er medlem i regjeringens tros- og livssynspolitiske utvalg. Og etter å ha holdt en appell mot pelsdyroppdrett tidligere i høst, har hun plutselig fått rollen som partiets pelsdyrpolitiske talskvinne.
Motstanden mot pelsnæringen kommer fra oppveksten. Da Guri var liten syklet hun ofte forbi en pelsfarm når hun skulle besøke venninner, og hun merket at noe føltes feil. — Men når du vokser opp med noe, så er det liksom bare sånn det skal være, sier hun. — Du må ofte bli voksen før du skjønner at du faktisk kan gjøre noe med det.
Ny kirkedebatt
Men selv om pelsdyrmotstanden har ligget i henne lenge, snakker hun mer engasjert om tros- og livssynsutvalget hun sitter i. Det ble oppnevnt av regjeringen for et drøyt år siden, og jobber med støtteordninger og lovreguleringer som skal sikre likebehandling av de ulike tros- og livssynssamfunnene i Norge. Innstillingen deres skal leveres neste høst, og alt skal ta utgangspunkt i det såkalte statskirkeforliket som ble inngått mellom alle partiene på Stortinget våren 2008.
— Dette er verdispørsmål som både handler om forholdet mellom staten og den enkelte, og om hvordan vi skal håndtere det flerkulturelle samfunnet, sier Guri. — Det er saker jeg har vært opptatt av hele tiden, og det er nok en av grunnene til at jeg har vært engasjert i Venstre så lenge.
Men selv om utvalget hennes kan ha mange interessante diskusjoner, får de ikke lov til å ta tak i selve kjernespørsmålet: statskirkeordningen.
— Kirkeforliket har ikke løst noen problemer, sier Guri. — Det har bare kvalt debatten. Jeg tror vi trenger en ny statskirkedebatt i Norge. Selv om partiene har et forlik å forholde seg til kan ikke vi politikere sitte stille helt fram til neste stortingsvalg.
To typer humor
Det finnes to typer humor, ifølge Guri. Dette er noe hun har faglig greie på, så følg med. — Det er én type som er universell som handler om folk som snubler eller andre ting som alle kan le av. Og så er det én type som hviler veldig på konteksten, enten ved at man parodierer kjente personer, eller ved å bruke en dialekt eller spille på at man kommer fra et annet sted.
Det var dette hun drev med i Trondheim. Mastergraden hennes i nordisk hadde tittelen “Dialekt og parykk” og tok for seg hvordan dialektbruken i Team Antonsen henger sammen med de forestillene vi har om dialektbrukere ellers i samfunnet.
— Det må være en form for gjenkjennelse for at folk skal synes at det er morsomt, sier Guri. — Og det var jo veldig påfallende at det var mange nordnorske dialekter. Alle karakterene som skulle være rare hadde enten en dialekt eller en form for mangel.
Språk er identitet
At språk er en viktig identitetsmarkør merker Guri også i politikken. — Du kan ikke unngå dialekten din, sier hun — Vi har ikke anledning til å skifte helt måten vi snakker på, enten fordi vi ikke får det til eller fordi noen vil reagere på det. Og hvis du gjør det likevel, så tar du samtidig avstand fra stedet du kommer fra.
Derfor holder de fleste politikere på dialekten sin, tror Guri. — Men når man befinner seg på den nasjonale arenaen tror jeg mange synes det er slitsomt å ha den sterke markøren som hele tiden forteller folk hvor du kommer fra. Folk som snakker standardisert østnorsk blir oppfattet som mer nøytrale.
Sa opp jobben
Studiet hennes ved NTNU i Trondheim ble påbegynt i år 2000, bare avbrutt av den ikke ubetydelige jobben med å være Venstres førstekandidat i Sør-Trøndelag ved stortingsvalget i 2005. Masteroppgaven ble levert to år senere, og det første hun gjorde var å kaste seg inn i valgkampen i Trondheim, både som valgkampsekretær og andrekandidat til bystyret. Da valget var avholdt var hun bystyrerepresentant, men arbeidsledig, så hun søkte på et ettårig vikariat som norsklærer på en videregående skole, før hun begynte på nok en midlertidig jobb på lærerutdanningen på Høgskolen i Sør-Trøndelag.
Bare noen måneder senere ville fylkeslaget ha henne som førstekandidat ved nok et stortingsvalg. Hun takket ja, men som ansatt høgskolelektor i et midlertidig engasjement var det vanskelig å få fri til å drive valgkamp. Så da sa hun opp jobben. Og de siste ukene før stortingsvalget konsentrerte hun seg om bare å være kandidat.
Som alle vet: Valgnatta 2009 ble nok et sjokk. Fra meningsmålinger som ga håp om direktemandat i Sør-Trøndelag endte kvelden med katastrofevalg for Venstre og partilederens avgang direkte på TV.
— De ringte fra Høgskolen dagen etter valget, sier hun. — De sa det var trist at det hadde gått så dårlig. Og så lurte de på om jeg ville jobben min tilbake.
Skuffelsen gikk over
Rett etter stortingsvalget i 2009 var Guri bombesikker på én ting: Dette skulle hun aldri gjøre igjen.
— Men i likhet med mange andre er jeg overrasket over hvor fort den store skuffelsen gikk over, sier hun. — Det handler nok mye om veksten vi har hatt, men også om entusiasmen i partiet.
Nå er det mindre enn to år igjen til valget alle Venstre-folk håper skal gi en større gruppe på Stortinget. Guri har vært kandidat to ganger, men vet ikke om det blir en tredje.
— Det er mange tilfeldige faktorer man ikke råder over selv når man er politiker, så det er viktig å være litt avslappet på det, sier hun. — Men jeg håper i hvert fall jeg får muligheten til å fortsette å ha sentrale verv i Venstre.
Foreløpig ser Guri ut til å ha et godt lag med tilfeldighetene. Så får planleggingen komme senere.
av Thomas Havro Hansen, [email protected]