En helhetlig rusomsorg

Vi har bak oss en valgkamp der situasjonen for byens rusavhengige har vært løftet høyt på dagsorden. Den nye byrådserklæringen er dessverre blottet for handlekraft. Moralismen står fortsatt fjellstøtt i 14. etasje på rådhuset. Tankegangen virker til å være at vi må tenke helhetlig så lenge det ikke innebærer å gjøre nye ting vi ikke kan noe om.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 13 år siden.**

Erlend Horn

Foto: Hildegunn Holtet

Debatten om narkotika i Bergen, og Norge for øvrig, kan grovt sett deles inn i to sider. Den ene tviholder på dagens regime der nulltoleransens fane er høyt hevet, mens den andre tar til orde for en mer individorientert tilnærming der målet er å møte den enkelte rusavhengige med de tiltakene han eller hun har behov for. Det betyr blant annet sprøyterom, heroinassistert behandling og lavterskelutdeling av metadon og subutex. Ikke fordi dette passer for alle, men fordi det passer for noen.

Jeg har forståelse for at mange umiddelbart er skeptisk til slike forslag. Det høres kanskje merkelig ut at en offentlig utdeling av heroin til tunge rusavhengige skal redusere både nyrekrutteringen, kriminaliteten og overdosedødsfall. Men i enhver verden der man legger forskning og kunnskap til grunn for ruspolitikk er det fornuftig. Eksempelvis gikk nyrekrutteringen til heroin i Zürich ned med 82 prosent over en periode på 15 år etter heroinassistert behandling ble innført, og kriminaliteten ble redusert kraftig.

Sprøyterom er også omdiskutert. Det er lett å spille på fordommer og moralisme når man argumenterer mot dette. "Bortkastede penger", "det fungerer ikke" og "vi kan da ikke legge til rette for narkotikabruk" blir slengt ut — som om noen har hevdet av sprøyterom alene er sølvkulen som vil rydde opp i alt. Det er det ikke, men det er et tiltak som holder mennesker i live, reduserer smittefare og åpne russcener og gir en økt grad av verdighet for de rusavhengige. Det er ettertrykkelig bevist av erfaringene fra de 92 sprøyterommene som finnes i verden. Men det fjerner selvsagt ikke avhengigheten. Derfor må en rekke samtidige tiltak iverksettes: forebygging, behandling, skadereduksjon og ettervern må spille på lag. Ved å fjerne en av dem vil helheten falle sammen.

Her i Bergen har byrådet lagt seg på linjen som har feilet i Bergen og Norge i flere tiår. Det er kanskje behagelig å lukke øynene og ikke høre på erfaringer fra andre land og byer, men det løser ingen verdens ting. Bergen ligger fortsatt på topp i overdosedødsfall per innbygger i Europa. Inntil dagen kommer der vi innser at å tenke helhetlig også betyr å ta i bruk alle gode tiltak og erfaringer fra andre land og byer er jeg redd vi ikke kommer til å løse den største sosiale utfordringen i Bergen i dag.

Erlend Horn (V), Komité for helse og sosial

Innlegget sto på trykk i Byavisen tirsdag 6. desember.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 13 år siden.**