Hvordan det kunne skje? Mange flyktet til Norge for tiår siden, har sittet i flyktningmottak og etter hvert fått seg jobb og egen leilighet. De har etter mange år likevel fått endelig avslag på sin søknad om arbeids- og oppholdstillatelse. De må reise tilbake til landet og området de flyktet fra. Mange våger ikke. De er engstelige for å komme tilbake til samme situasjon de flyktet fra. De er engstelig for represalier, for tortur, for drap. De kommer fra land som Iran, Irak, Afghanistan, Somalia, Eritrea, Etiopia. Norge mangler returavtaler med mange land og derfor blir flyktningene med avslag boende her. Politiet kommer ikke og henter dem for å sette de på flyet. De må vente på at forholdene blir bedre. Hvis de noen gang blir bedre. Mens de venter sitter de nå på mottak på Lagårdsveien. De er det vi kaller ureturnerbare flyktninger. Uten land, uten rettigheter. Og barna kjenner ingenting annet enn Norge og vennene de har fått i barnehage, skole og nærmiljø.
Betaler selv for å få føde
I Kristiansand fikk en kvinne en sykehusregning på 17.000 kroner etter at hun hadde født barnet sitt der. Dette er en uverdig situasjon i et land som Norge. Det er mulig å lage egne ordninger for mennesker som har bodd i Norge lenge og som kommer fra utrygge områder og land. I andre deler av verden. Det kalles regulariseringsordninger. Det har flere land gjort allerede. Italia, Spania, Nederland, Finland. Det kan også Norge gjøre, men det finnes ikke politisk vilje. Til tross for at en rekke humanitære organisasjoner, kirken og kommuner som Stavanger, Sandnes, Bergen og Trondheim har protestert, vender regjeringen og de fleste Stortingspartier det døve øre til. Venstre har ikke gitt opp kampen.
Mottak av nyankomne
En annen aktuell problemstilling innen dette området kom opp i formannskapet sist torsdag. Vi behandlet en sak om bosetting av nyankomne flyktninger. Vi har de fire siste årene hatt som mål å bosette 440 flyktninger. Vi har pr. oktober bosatt 403 av disse, inklusiv enslige mindreårige flyktninger. Staten ber oss nå om å ta i mot 120 i 2012. Formannskapets flertallsvedtak sa ja til å bosette 102, inkludert 17 enslige mindreårige. Fremskrittspartiet sa nei. De ville ikke ta imot noen flyktninger i 2012. Det er uttrykk for ansvarsfraskrivelse. Det er uttrykk for et menneskesyn som ikke er i harmoni med de humanistiske verdier det norske samfunn er bygget på. Derfor er Fremskrittspartiets politikk inhuman. Fremskrittspartiets standpunkt medfører at mennesker som er innvilget varig oppholds- og arbeidstillatelse må bo i statlige mottak på ubestemt tid. Det gir i neste omgang et dårligere utgangspunkt for god kommunal integreringsarbeid. Partiet skylder på boligmangel. Vi må ta oss av de vi har sagt ja til først og vi må ta oss av «våre egne», sier Fremskrittspartiet. Da er det underlig at de ikke vil være med å rette krass kritikk mot staten som gir oss kun 20 prosent tilskudd til kjøp av boliger. Vil staten at kommunens skal ta ansvar i bosettingen av nyankomne flyktninger, må staten bedre tilskuddsordningen radikalt. Det er gledelig at alle andre formannskapspartier, H, Ap, V, KrF, SV og SP, sluttet seg til forslaget om å ta imot 102 flyktninger i 2012.
Imponerende mangfoldsarbeid
Hva gjelder integreringsarbeidet i kommunen så er mangfoldsarbeidet imponerende. I samarbeid med frivillige organisasjoner utføres et integreringsarbeid det er grunn til å være stolt av. Det tegnes med rette et positivt bilde av dette viktige arbeidet. Det er grunn til å hevde at Stavanger er en god by å komme til for nyankomne flyktninger. Det er god grunn til å hevde at Stavanger er en god by å bo i for ikke-etniske nordmenn. Kommunen har også, den siste tiden, fått et tydeligere ansvar for det overordnede integreringsarbeidet. I et overordnet integreringsperspektiv vil jeg tro at ansvar og eierforhold til mangfoldsarbeidet tydeliggjøres og det gir grunnlag for et enda bedre integreringsarbeid i framtiden.
Moskeen i Harald Hårfagresgate i Stavanger inviterte sist uke til åpen dag, men av politikerne var det kun ordføreren, en fra KrF og jeg som var der. Vi snakket om integreringspolitikk, informasjon om islam og om det tyrkiske miljøet i Stavanger m.m. Vi spurte blant annet om ekstrem islam og behovet for imamskole i Norge. Det ble en informativ og nyttig ettermiddag. Det toppet seg med en bordtenniskamp mellom imamen og undertegnede. Dialog på høyt nivå spør du meg. Åpen dag var et flott initiativ — og jeg håper det kommer betydelig flere neste gang.
Det viktigste budskapet fra åpen dag i moskeen kom fra en av ungdommene. Han sa at spør du en tyrker om hvilken nasjonalitet han tilhører etter han har bodd i England i 20 år, svarer han britisk. Spør du om det tilsvarende i Norge svares det: tyrker, tyrkisk-norsk, norsktyrker. Grunnen til at han ikke kaller seg norsk er at det norske samfunnet ikke ser på han som nordmann. Det er snakk om de og oss. Sa ungdommen. Det er det grunn til å reflektere over: Er det våre egne holdninger som resulterer i at ikke-etniske nordmenn ikke føler seg som nordmenn?
Men den største utfordringen hviler åpenbart på Regjeringen: innfør nye tilskuddsordninger for kjøp av boliger til flyktninger og legg regulariseringsordninger for papirløse flyktninger fram for Stortinget. Gi menneskene med sterkest tilknytning i Norge mulighet til få sine normale liv tilbake!
Kommentaren har stått på trykk i Rogalands Avis her >>