«Kjære Ordfører.
"Es wird mit Toten bestrafft" — "det blir staffet med døden" er en av de få tyske setningene våre besteforeldre kan.
Det var belagt med dødstraff å inneha radioapparat under krigen. Og mange hadde det. Også i Råde. Flere ganger i uken dro mange Rådesokninger ut i skogen for å høre på de frie norske radiosendingene fra London. Noen ble tatt, andre kom unna.
I Råde er historiene rundt Magnhild Bråthen, Marta Hestevold, Harald Harstad og lastebileier Nils Lund kanskje de mest kjente.
Magnhild Bråthen, som faktisk mer eller mindre pga tilfeldigheter havnet i konsentrasjonsleir fordi faren hadde skutt en tiur.
Marta Hestevold fordi hun ble kastet i fengsel fordi hun var ei tøff dame som stod i mot den meget nazivennlige lærerkollegaen i etasjen under der hun bodde.
Harald Harstad fordi han var blant de som måtte flykte via flyktningerutene over til Sverige fordi han hadde gjort noe illegalt. Og lastebileier Nils Lund fordi han satte livet på spill mange ganger for å kjøre flyktninger som måtte komme seg bort fra Råde og til indre Østfold og derfra over til Sverige.
Min bestefar var motstandsmann under krigen. Det visste jeg ikke før etter at han døde og jeg fant en diplom fra Kong Haakon på loftet. Men historiene om han, og andre, som jeg fått høre i oppveksten har preget meg. Historier og følgene for enkeltmenneskers skjebne pga krigen.
De hendelser som foregikk i Finmark under krigen er lite kjent blant folk flest, særlig hos oss sør i landet. Det kan synes merkelig, all den tid er stor del av Finnmarks befolkning ble tvangsevakuert høsten 1944 og ble fordelt sørover i bygd og by. Så godt som det lot seg gjøre. Også Råde fikk anmodning om å ta sin del, og vi vet at det kom kanskje bortimot 100 personer hit og ble boende i sommerhusene i Saltnes til våren 1946. Noe er her i Råde fortsatt, andre flyttet hjem.
Dere vet, at når man er 16-17 år så er det ingen som skal påvirke en. I hvert fall ikke foreldrene dine. Man skal være sterk og uavhengig. Men selvsagt påvirkes man. Disse historiene om bestefar, Magnhild, Marta og de andre har preget meg og mitt ideologiske og politiske grunnsyn. Det aller viktigste disse historiene har lært meg er; En human bygd tar i mot mennesker på flukt fra krig og forfølgelse.
Det er ingenting i veien for å fjerne asylsøkere i Råde, i Norge, ja i hele verden for den saks skyld. Det er bare å fjerne fattigdom. Det er å fjerne forfølgelse. Det er å fjerne diktaturer. Ja det er å fjerne miljøkatastrofer. Men innen vi får det til er det viktig å ha en asylpolitikk her i Råde der folk som er på flukt blir tatt i mot og tatt vare på – Integrert i samfunnet og medmuligheter til å bli en del av vårt felleskap.
Sånn tenker vi i Venstre.
Råde må bidra. Vi må ta i mot disse menneskene på flukt som vi er blitt bedt om å ta i mot.»