• Diskutér denne kronikken på liberal.no.
Noen målsetninger kan vi alle være enige om: Asylsøkere må få behandlet søknaden sin raskest mulig. Færrest mulig skal oppholde seg ulovlig i Norge. De som ikke får bli i Norge må uttransporteres til hjemlandet så snart det går an. Det er best både for asylinstituttet, for lokalsamfunnene og for asylsøkeren selv. Det er ikke holdbart at mennesker lever i skjul eller gjemmer seg for norske myndigheter.
Men vi må samtidig forholde oss til en virkelighet der kanskje 6-8.000 mennesker lever i Norge uten gyldige papirer, lovlig arbeid eller en stat som kan ta dem imot. Det de har felles er at de har fått avslag på søknad om asyl i Norge, men at det av forskjellige grunner er umulig å returnere dem til hjemlandet. Dette er ikke mennesker som prøver å lure seg unna. Folk som lurer seg unna går vanligvis ikke til sultestreik for å få utlevert skattekort.
Kategorisk
Statssekretær Pål Lønseth i Justisdepartementet har etterhvert blitt kjent for å velge de kategoriske løsningene heller enn de fornuftige. Han ser ikke forskjell på dem som går i skjul og dem som aktivt forsøker å bli en del av samfunnet. Det gjør heller ikke inntrykk at tre av våre største byer nå har bedt regjeringen endre regelverket. Bergen, Trondheim og Stavanger opplever problemene på nært hold og oppfordrer regjeringen til å gi de statsløse en mulighet til å jobbe lovlig og betale skatt. De har så langt blitt møtt med en total avvisning. Ifølge Lønseth sender vi «feil signal» dersom folk som har lyst til å jobbe får lov til å jobbe.
Storbritannia og Polen har nå fulgt etter høyrepopulistiske statsledere som Berlusconi og Sarkozy, og gir arbeids- og oppholdstillatelse til statsløse mennesker som har vært i landet lenge. Statssekretær Lønseth jobber for en av de stadig færre regjeringene i Europa som nekter å finne praktiske og gode løsninger på dette området.
Den norske samfunnskontrakten går ut på at alle som bor her skal jobbe og gjøre opp for seg. Regjeringens politikk gir oss i stedet et svart arbeidsmarked som verken bidrar til samfunnet eller tar vare på arbeidernes rettigheter. SVs to lederkandidater gneldrer sin motstand i blogger og kronikker, men for tiden virker det som om de knapt nok blir hørt av sine egne velgere, og enda mindre av Lønseth og hans sjef, justisminister Knut Storberget. Regelendringen etter utvisningen av Maria Amelie, ett av SVs såkalte gjennomslag i denne regjeringen, har så langt gitt tre — 3 — mennesker oppholdstillatelse i Norge.
Analyse
Selv Venstres enkle forslag om å bedre situasjonen for statsløse avvises blankt av regjeringen. Kan de slutte seg til behovet for en menneskerettslig analyse av situasjonen for papirløse i Norge? Niks. Hva med retten til helsehjelp utover akutthjelp når dette er nødvendig for å unngå alvorlige konsekvenser for personen selv eller andre? Nei. Hva med å sikre at avslag på søknader må være forsvarlig i et barnerettslig perspektiv. Absolutt ikke. Eller kanskje en mulighet til å «bytte kø» fra asylkøen til arbeidstillatelseskøen? Nei takk, ikke det heller. Så langt ser Aps løsning ut til å være å late som om disse menneskene ikke finnes.
Hva frykter regjeringen å finne dersom vi gjennomfører en menneskerettslig analyse? Tror Storberget og Lønseth at landet vil flomme over av asylsøkere dersom vi tilbyr grunnleggende helsehjelp eller tar barnas beste med i betraktningen når søknader behandles? Hvilke horder av arbeidsvillige og kompetente mennesker frykter regjeringen at vil oversvømme landet vårt dersom vi forlanger at de som kommer hit faktisk skaffer seg en jobb, tjener penger og betaler skatt til det norske samfunnet? Et blikk på Sverige kan gi oss svaret: Der har den borgerlige regjeringen innført en mulighet til å bytte kø. Det har ikke medført en katastrofe. I stedet nyter det svenske samfunnet godt av ca. 500 nye arbeidsinnvandrere hvert år som er godt kvalifisert, godt integrert, kan språket og har en fast jobb.
Menneskene foran systemene
Ikke alle kan bli. Men det er heller ikke alle som kan sendes ut. Vi har en stor gruppe mennesker i Norge som ønsker å jobbe og betale skatt, og som har vært lovlydige borgere i den tiden de har vært her. De utgjør en uensartet gruppe, og må behandles som enkeltindivider. Men de trenger en ramme rundt seg som gjør at de kan håpe på en forutsigbar fremtid.
Det ideelle hadde vært om alle asylsøkere som får avslag kunne sendes hjem umiddelbart. Men asylpolitikken handler til syvende og sist om mennesker, og mennesker er sjelden ideelle. En liberal innvandringspolitikk må sette menneskene foran systemene, ikke motsatt. Bergen, Trondheim og Stavanger har tatt et første skritt. Det viktigste regjeringen kan gjøre nå, er å endre regelverket slik at de ikke lenger står i veien.