Carl-Erik Amundsen fra Høyre mener tydeligvis at barn blir skadelidende dersom mor er i arbeid, og sier da indirekte at fedre ikke egner seg til å ta seg av barna sine på lik linje med mor.
Innlegget tar utgangspunkt i Lysbakkens forslag til å gi mor økt valgfrihet, både i forhold til svangerskapspermisjon og amming. Lysbakken ønsker å legge et større ansvar på far, og dermed gi mor flere valgmuligheter. Dette fordi norske fedre i 2010 kun tok ut 18 % av den samlede foreldrepermisjonen. Det er selvfølgelig mange faktorer som bidrar til dette, blant annet økonomiske. Kvinner tjener i gjennomsnitt 85 % av det menn gjør, og jobber i større grad i deltidsstillinger. Dette bidrar til at familien ofte velger tradisjonelt når det gjelder fordeling av permisjon, og var i sin tid en av årsakene til å innføre fedrekvote.
Amundsen bruker Trude Moestue som eksempel på at kvinner også er imot Lysbakkens forslag. For min del, og helt sikkert de fleste andre norske kvinner med små barn, er det helt uvesentlig hva en usedvanlig godt bemidlet person sier om omsorgen for barn. Mange familier er i dag avhengig av to inntekter, og har ikke mulighet til å være hjemme med barna sine ut over barselperioden. Det skal de ikke trenge å ha dårlig samvittighet for.
Videre viser Amundsen til familieterapeut Jesper Juul. Jeg regner med at han henviser til artikkelen Juul hadde i Dagbladet 21.10.2011 kalt "Barnebedrag". Her har Amundsen oversett vesentlige poeng i Juuls argumentasjon. Juul sier riktignok at barnehager ble opprettet for foreldrenes skyld (les foreldre, ikke mor), men han fortsetter også resonnementet sitt: "Nordiske foreldre har aldri tidligere tilbrakt så mye tid sammen med barna sine som de siste ti åra". Han hevder videre at løsning på problemet med barn med atferdsproblemer IKKE er at en av foreldrene er hjemme med barnet. Det er en virkelighet som ikke er reell i dagens samfunn. Han mener imidlertid at det er barnehagene det må gjøres noe med. De får i følge ham ikke nok ressurser til å gjøre en god nok jobb. Som Juul sier videre; "Politikere har aldri for alvor interessert seg for barnas beste".
Amundsen sier at han er helt sikker på at det er foreldrene som er best til å oppdra og ta vare på sine barn. Han overser dermed en rekke barn som kommer fra ressurssvake familie og som har stor nytte av å være i barnehagen.
Å styrke mors rettigheter mener Amundsen tydeligvis innebærer en svekkelse av barnets rettigheter. Slik jeg forstår det har imidlertid ikke Lysbakken fremmet forslag om å korte ned stønadsperioden, men åpne opp for en likere fordeling av permisjonstiden mellom mor og far. Det er holdninger vi i Venstre også støtter, med en fedrekvote på minst tre måneder. Vi trenger ikke se lenger enn til Italia og Spania for å forstå hvorfor det er viktig å tilrettelegge for yrkesaktivitet for både mødre og fedre. Den relativt høye fødselsraten i Norge skyldes i stor grad nettopp dette. At alt var så mye bedre før er jeg heller ikke sikker på, uansett er det uvesentlig i denne sammenhengen. Vi må forholde oss til det samfunnet vi lever i, og mange kvinner ønsker og må være yrkesaktive. I tillegg har vi et økende behov for arbeidskraft i tiden fremover, og er i stor grad avhengig av høy arbeidsdeltakelse.
Jeg håper i det lengste at Amundsen ikke har et faktisk ønske om å plassere kvinnen bak kjøkkenbenken igjen. Han diskuterer forhåpentligvis i større grad konsekvensene av funksjonstapping av familien, enn hvem som er den rette til å ha omsorgen for barnet. I motsatt fall mener jeg han undervurderer dagens fedre. Uansett kommer jeg ikke til å oppfordre min sønn til å sparke ham hverken på leggen eller andre steder, det har han nemlig lært, både i barnehagen og hjemme, at ikke er lov.
Christiane Skahjem
Bystyrerepresentant for Fredrikstad Venstre