For en tid tilbake spurte en journalist meg om hva jeg husker best fra skoletiden. Jeg husker de gamle litt slitte toalettene på barneskolen. Der vi høytidelig erklærte evig forelskelse eller hat på de grå veggene. Jeg husker også den tomme asfaltørkenen og røykekrysset som var uteområdet på ungdomsskolen. Men mest av alt husker jeg Ester og Svein.
Ester var frøken. Frøken som lærte oss bokstaver og løkkeskrift. Som lærte oss å hilse pent på læreren, holde tiden og behandle skolebøkene pent. Ester fikk meg til å ville lære mer. Hun er læreren vi besøkte etter at hun gikk av med pensjon. Læreren jeg ville valgt for mine egne barn. På ungdomsskolen traff vi Svein. Svein som sto på kateteret og ropte «vive la France», og sørget for at jeg aldri glemmer at den franske revolusjonen startet i 1789. Både Ester og Svein var lærere jeg hadde respekt for, lærere som hadde respekt for meg og lærere som gjorde at jeg både lærte mye og ville lære mer. De har verdens viktigste yrke.
Debatter om sammenslåing og nedleggelse av skoler er blant de aller vanskeligste sakene jeg møter som politiker. Det er krevende å vite at konsekvensene av det du gjør er at noen blir fryktelig skuffet — uansett hvilket valg du tar. Skolestrukturen påvirker både kommunekassa og innbyggernes hverdag så konkret at den aldri drukner i andre debatter og aldri forsvinner fra avisenes forsider. Det gjør at de viktige diskusjonene om det som skjer inne i klasserommet altfor ofte forsvinner langt under radaren til både lokalpolitikere og andre.
Resten av kronikken kan du lese på Fædrelandsvennens nettsider.