Politisk makt-hvem utøver den?
– Folk og lokalpolitikeres makt er flyttet fra kommunestyrer til interkommunale selskaper og stat, mener Skei Grande. I mangelen på fornuftige kommunestørrelser vokser det nå fram en rekke samarbeidsmodeller på tvers av kommunegrensene. Årsaken er at mange kommuner er for små til å løse tjenester alene.
Av Trine Skei Grande, Venstres leder
Selskapsjungel
Dette samarbeidet fremtrer som interkommunalt samarbeid (IS), interkommunale selskap (IKS), aksjeselskap (AS), ulike stiftelser og nettverk. Det dreier seg bl.a. om barnevern, legevakt, brannvern, vann og kloakk, revisjon, renovasjon og næringsliv. Bruker vi Stavanger-regionen som eksempel finner vi nesten 80 slike samarbeid og nettverk, ifølge eierskapsmeldingen for Stavanger kommune (2010).
Til tross for en komplisert selskapsstruktur er det lokalpolitikere i bl.a. Stavanger, Sola, Sandnes og Randaberg som er øverste ansvarlige instans. Stavanger-regionen er ikke alene om slike samarbeidsstrukturer. De finnes i hver eneste av de 430 kommunene i Norge.
Ansvaret er så pulverisert at helseministeren kan møte sykehusdemonstranter utenfor Stortinget og i fullt alvor hevde at det egentlig ikke er henne de buer på, skriver Skei Grande. Dette selskapssamarbeidet tvinges fram av en foreldet kommunestruktur, men innebærer et byråkrati som er nærmest umulig for folk og lokalpolitikere å forholde seg til. Enda vanskeligere å kontrollere.
De statlige helseforetakene skaper noen av de samme utfordringene. På den ene siden har sykehusreformen fra 2001 bidratt til økt pasientbehandling og bedre økonomistyring. På den andre siden er beslutninger om det lokale helsetilbudet flyttet inn i et fullstendig uoversiktlig byråkrati. Ansvaret er så pulverisert at helseministeren kan møte sykehusdemonstranter utenfor Stortinget og i fullt alvor hevde at det egentlig ikke er henne de buer på.
En av våre lokalpolitikere sier det slik: Folk går i demonstrasjonstog, men de aner ikke hvem de demonstrerer mot.
Mer demokrati — bedre tjenester
Oppgaver som tidligere var gjenstand for åpne demokratiske diskusjoner og prosesser, overlates nå i økende grad til lukkede foretak og interkommunale selskap der innsyn og påvirkning er mildt sagt vanskelig. Begrepet ansiktsløse byråkrater har fått mening. Når folk stanger hodet mot en statlig mur hver gang man ønsker å kjempe for et bedre tjenestetilbud, forsvinner også tilliten til demokratiet. Vi gir opp å gi innspill til forbedringer i det samfunnet vi er en del av.
I et velfungerende demokrati vet du hvem du skal gi innspill til, hvem som fatter beslutninger og hvor ansvaret ligger. De fleste politikere vet utmerket godt at de beste løsningene kommer etter samtaler og diskusjoner med folk. Derfor er det så viktig at beslutninger som angår hverdagen vår fattes lokalt i den enkelte kommune. Det krever imidlertid større og mer robuste kommuner, med lokalpolitikere som har makt, myndighet og ressurser til å gjennomføre de endringene han eller hun vil kjempe for.
Robuste kommuner
Tjenestene som stat og kommune skal levere våre borgere er i konstant utvikling og omfanget øker.
I 2012 kommer et nytt skudd på stammen. Da overføres ansvaret for helsetjenester fra sykehus til kommuner (Samhandlingsreformen). Fra før vet vi at barnevernstjenesten er knyttet til brøker av en stilling i mange små kommuner. De ansatte i Barnevernet gjør sitt ytterste, men en rekke kommuner er for små til å løse utfordringene. I fjor høst påpekte direktørene for både Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet at kommunesammenslåing er nødvendig for at små kommuner skal klare å levere et godt nok helse- og skoletilbud. Større, sterkere og mer robuste kommuner er altså et virkemiddel for et bedre velferdssamfunn.
Likevel er kommunestrukturen i Norge fra 1960 som hugget i stein. Når vi tar initiativ til endringer, gjentar bl.a. statsministeren mantraet fra 90-tallet om frivillighet og at dette må kommunene finne ut av selv. I mangelen på initiativ, tydelige signaler og incitamenter fra regjering og Storting, vokser jungelen av interkommunale samarbeid og selskaper ytterligere.
"Et spark i røven "
Norge trenger en kommunereform. Demokratiet behøver det og folk trenger det. I dag råder staten over 60 prosent av de totale offentlige midler og ressurser. Kommunene knappe 40 prosent. Målet må være å snu dette på hodet. En slik snuoperasjon krever imidlertid robuste kommuner som tar tilbake styringen. Det er bare slik man kan unngå at beslutninger i økende grad fattes i interkommunale selskap, foretakskonstruksjoner og gjennom statlige direktiver.
I Danmark grep regjeringen inn i 2004, etter mange år med forsøk på sammenslåinger. Gjennom nye oppgavefordelinger og finansieringsplaner slo en rekke kommuner seg sammen. I etterkant er tjenester forbedret og kommunene tiltrekker seg flere og bedre fagfolk. "Vi trengte et spark i røven,» sa borgermesteren i Lolland kommune i etterkant av prosessen.
I Norge må Stortinget fastsette et måltall for hvor mange kommuner vi trenger. Vår geografi gjør det umulig med en minimumsstørrelse, og kartet må tegnes av menneskers pendlermønster, ikke i Oslo. Kommunene bør selv bestemme de nye kommunegrensene, men Stortinget må tørre å stimulere til denne prosessen ved å flytte både oppgaver og penger til kommunene. Rett og slett fordi bedre velferd og mer demokrati er viktigere enn kommunegrenser.