Følgende leserbrev har stått på trykk i Raumnes:
I sitt leserinnlegg i Raumnes 29. september uttrykker Terje Andreas Nome misnøye med at landets kirkegårder heretter skal hete gravplasser. Som han opplyser bestemte Stortinget i sitt møte 8. juni 2011 denne endringen i gravferdsloven.
I motsetning til Nome tror jeg ikke dette først og fremst var for å komme våre nye landsmenn i møte, men som en følge av det faktum at også en økende del av den norske etniske befolkningen ikke lenger tihører noe som helst trossamfunn. Alle har likevel krav på å bli gravlagt, om de er medlem av et eller annet trossamfunn, medlem av Humanetisk Forbund, eller rett og slett ikke tilhører noen av delene.
Kirken har selvfølgelig, som Nome peker på, hatt en langvarig sentral rolle i disse seremoniene i Norge. Men det er jo også over tid utviklet andre seremonier enn de som er knyttet til kirken, og med fasiliteter og gravlunder som har tatt vare på andre behov. I Oslo har vi blant annet Østre og Vestre Gravlund, og i Strømmen har vi Stalsberghagen kapell og gravlund med livsnøytral utsmykning. Endringen i gravferdsloven er derfor ikke noe annet enn en tilpasning til hva en kirkegård hovedsaklig er, nemlig en gravplass.
Dialektformen "kjerrgar´n", og som ble mye brukt av min foreldregenerasjon, var nok også et uttrykk for de som hadde et mer perifert forhold til kirken som sådan, som betegnelse på gravplassen og ikke på kirkegården. I den senere tid har nok også uttrykket "å ha vært på grava" til en eller annen blitt mer alminnelig enn å ha vært på
"kjerrgar´n". Så jeg tror vel ikke denne tilpasningen vil være den som først og fremst bryter ned våre tradisjoner. Men det er selvfølgelig utfordringer knyttet til et samfunn i endring, og hvor ikke alle lenger er like konforme.
Øystein Smidt