Jeg vil også begynne denne debatten med å takke statsministeren, takke regjeringa, presidenten og faktisk hele Stortinget for den måten man taklet den terrorhandlinga vi ble utsatt for. Jeg vil også benytte anledningen til å takke folk sitt engasjement — takke både alle de som gikk til gatene på mandagen og alle de som viste sin omsorg på ulike andre vis. Det viste at vi har et samfunn med noen felles verdier som man stiller opp om, både som politikere og som ledere, men også som borgere i et samfunn.
Systemsvikt
En stats fremste oppgave er å beskytte sine borgere. Det er vår oppgave nr. 1 som samfunn å organisere det. Vi må innrømme at den 22. juli i år maktet vi ikke den oppgaven. Det var mange som gjorde en fantastisk innsats, det var mange som gjorde utrolig mye mer enn det sto i dreieboka at de skulle gjøre, det var mange mennesker som stilte opp utrolig mye mer enn man kan forvente. Likevel feilet vi. Det må være noe med våre systemer, noe med våre sjekklister, noe med vår ansvarsfordeling, noe med de øvelsene vi skulle gjort — noen som hadde som ansvar å tenke på det utenkelige, som ikke gjorde det de skulle ha gjort. Men det betyr ikke at vi skal starte en jakt på de enkeltindividene som kanskje valgte ut fra andre forutsetninger enn det vi ga dem. Vi må sjekke om systemene våre er gode nok til å kunne gjøre den jobben hvis vi en dag blir utsatt for en trussel som likner dette.
Helsevesenet og frivilligheten leverte
Det som fungerte bra, og som jeg vil skryte av, er helsevesenet vårt. Det var faktisk slik at av alle dem som ble trillet inn på sykehus den dagen, er det bare én vi mistet. Alle dem som møtte opp på Legevakten her i Oslo, opplevde en superprofesjonell organisasjon som tok imot dem og tok vare på dem. Det andre som fungerte i samfunnet vårt, var frivilligheten. Det går ikke an å sitte i et justisdepartement og vedta at folk skal sette seg i båten og ro. Det er bare noe folk gjør som aktive borgere i et samfunn, aktive borgere som bryr seg om sine medmennesker, aktive borgere som har et medansvar for fellesskapet. Det viste frivilligheten og engasjerte borgere at vi klarte den dagen. Så det var også mye som fungerte, og som vi skal være glade for.
Høyreekstrem trussel
Vi må også tenke på at det etter andre verdenskrig ikke er utøvd politisk vold i Norge fra andre enn høyreekstreme miljøer. Alt av politisk vold utøvd i Norge etter andre verdenskrig, er utøvd av høyreekstreme miljøer. Det er også noe som vi må ta ansvar for i denne salen — hvordan vi takler de miljøene, har vi tatt de miljøene på alvor, har vi møtt dem med debatt, men også om vi har tatt trusselen fra dem på alvor.
Som liberaler er jeg opptatt av at det ikke finnes snarveier for å finne de gode løsningene når det gjelder lovverk, overvåkning, politimetoder, som man bør finne i dagene etter at slike ting skjer. Det skal man ta seg tid til, det er en debatt man skal gjøre på ordentlig vis. Man skal også diskutere hva som ligger i innholdet. Jeg gleder meg til diskusjonene her i salen med statsministeren om statsministerens flotte ord om at vi skal møte dette med mer demokrati og mer åpenhet.
Global økonomikrise
Så til de store utfordringene som vi ser verden står overfor i dag. Vi er i en global krise når det gjelder økonomien. Vi ser at vi står overfor store trusler som virkelig kan rokke ved de viktige tingene i samfunnet vårt. Og spørsmålet er hvordan vi i Norge skal forholde oss til det. Hvordan skal vi i Norge møte de store utfordringene? Og hvordan skal vi faktisk bruke det at vi har hatt politikere med langsiktige tanker som har klart å gjøre store grep for framtida i denne sal? Hvordan skal vi bruke det handlingsrommet på en best mulig måte? Det var klart da velgerne gikk til valg, at de skjønte at det å ha politikere som faktisk vet hva handlingsregel er, er noe man setter pris på. Det å ha politikere som tenker langsiktighet økonomisk, er noe man setter pris på. Men spørsmålet er: Bruker vi det handlingsrommet — bruker vi de mulighetene vi har i Norge på riktig måte når vi har sett en regjering som i gode tider ikke klarer å prioritere det å gjøre grep i forhold til klima, der vi opplever at vi har en klimamelding som er utsatt tre ganger, der vi opplever at klimaforskningen og samferdselsforskningen kuttes gang på gang, der vi opplever at de store løftene i byene når det gjelder å få til gode kollektivløsninger, må løftes av byene alene, der vi ikke har fått til målsettingene våre verken på Kårstø eller på Mongstad, og der vi ikke har fått til å gjøre det store skiftet fra rød til grønn skatt? Når vi ikke klarte det i gode tider, hvordan tror vi at vi skal klare det i dårlige tider? I dårlige tider er det enda vanskeligere å ta de virkelig tøffe takene for å omstille næringsliv, i dårlige tider er det virkelig enda vanskeligere å gjøre de store grepene med å legge om et skattesystem på en mer miljøvennlig måte.
Kunnskap og næringsliv
Den andre store utfordringen vi har, er hvordan vi skal bygge kunnskapssamfunnet vårt framover, hvordan vi skal skape det næringslivet som vi skal leve av framover, hvordan vi skal klare å stimulere til de arbeidsplassene som er framtidsrettet, som faktisk kan klare å holde i hevd de arbeidsplassene i internasjonal konkurranse også i de nye tidene. Her hadde vi en unik sjanse i Norge, her hadde vi mange muligheter fordi vi har vært langsiktige fram til nå — vi har klart å ta de grepene. Men vi ser at vi har en regjering som ikke klarer å prioritere kunnskap, som ikke klarer å prioritere forskning, som ikke klarer å se at vi må gjøre noe med lærerutdanningen — at vi må gjøre noe med etter- og videreutdanningen av lærere, at vi må gi kunnskap status igjen hvis vi skal klare å bygge det samfunnet videre. Analysen er vi ofte enige om, men virkemidlene innenfor hele kunnskapsfeltet har vært feil. Denne regjeringa begynte med et hvileskjær på forskning, og i fjor så vi det dårligste forskningsbudsjettet på tiår. Vi hadde muligheten til å prioritere det i gode tider — mitt spørsmål er: Klarer denne regjeringa da å prioritere det i dårlige tider?
Human flyktningepolitikk
I de første trontaledebattene fra denne regjeringa inneholdt all flyktningpolitikk ordet «human». Nå forsvinner «human». Når vi tar bort begrepet «human» i gode tider, klarer vi da å prioritere humaniteten i dette i dårligere tider? Vi ser at familier ikke lenger får leve sammen fordi man er så opptatt av å være streng at man nå har en kø i den europeiske menneskerettighetsdomstolen om hvordan vi forvalter vår asylpolitikk, der vi er beinharde overfor alle som er statsløse, mye hardere enn høyrepopulister andre steder i Europa. Vi opplever at vi får et svart arbeidsmarked, der folk står på bakrommet på skrubben med dårlig betaling og med dårlige arbeidsforhold fordi de ikke har noe annet sted å være. Når vi ikke klarte det i gode tider, tror vi at vi klarer det i de dårlige? Det er utfordringen min til
Det er utfordringa mi til regjeringa til statsbudsjettet — om de klarer å gjøre de store grepene for framtida, nå når vi ser at de økonomiske utfordringene er presset, når vi ikke ser at de har klart å gjøre det i de tidene da de hadde veldig gode dager. Med det vil jeg ta opp forslagene vi har fremmet.