• Les hele utgaven av Liberal her, eller last den ned som pdf.
— Jeg er liksom ikke ordentlig innfødt, sier Rebekka Borsch. Hun snakker ikke om Norge, men om Olpe, den lille byen midt i det gamle Vest-Tyskland der hun er født og oppvokst. Foreldrene hennes kommer ikke derfra, og det gjør at byen, med sine tjuefem tusen innbyggere, ikke rommer særlig mye av Rebekkas familie. — Det er en typisk koselig, trivelig og trygg småby, sier hun. — Men jeg hadde det alltid klart for meg at jeg ikke ville bli værende der.
En av de morsomste stridene
Det var en skiferie i Italia som fikk henne til Norge. Og så utrolig det enn kan høres ut, så var det Europa som etterhvert fikk henne inn i Venstre. Rebekka jobbet som journalist for en av de største avisene i delstaten Nordrhein-Westfalen samtidig som hun studerte statsvitenskap ved friuniversitetet i Berlin. — Jeg tjente masse penger og var veldig ung, sier hun. — Men jeg hadde ikke så lyst til å jobbe i den avisen lenger. Det var en sånn avis hvor det ikke er så viktig hvor god du er så lenge du produserer billig. Så det var ikke noe for meg.
På skiferien møtte hun norske Morten, og ett år senere satt hun i en leilighet i Bærum med ubetalt permisjon fra journalistjobben og en uferdig hovedoppgave i statsvitenskap. Sommeren 2004 hadde hun sagt opp jobben, levert oppgaven og lært seg norsk. — Jeg spesialiserte meg på europeisk integrasjon i den siste delen av studiet mitt, sier Rebekka. — Og det tok meg jo ikke lang tid å oppdage at dette var en av de morsomste stridene som fantes i dette fremmede landet.
Hadde landet
Hun ble værende i Norge, og de første fire månedene arbeidet hun gratis for Europakommisjonens delegasjon. Deretter fikk hun sin første «ordentlige jobb», som hun sier det, for rusorganisasjonen Actis. — Det syntes de var veldig morsomt hjemme i Olpe, forteller hun. Rebekkas hjemby er nemlig nærmeste nabo til et bryggeri som heter Krombacher. De lager Tysklands mest populære pilsnerøl.
Men det ble ikke mer enn seks måneder i Actis. Sommeren 2005 søkte Europabevegelsen etter ny informasjonsleder. — Det kastet jeg meg bare over, sier hun. — Jeg fatter fortsatt ikke at de ansatte meg på det tidspunktet, men de gjorde nå det. Og da følte jeg for første gang at jeg hadde landet.
Moralsk overtak
I Europabevegelsen fant hun et fellesskap i EU-spørsmålet, men det var også der hun møtte den norske partipolitikken. — Absolutt alle i Europabevegelsen hadde en partipolitisk tilhørighet, forteller Rebekka. — Alle mente et eller annet. Og det var stappfullt med Arbeiderparti-folk. De styrte alt i Europabevegelsen, akkurat som de styrer alt ellers i samfunnet.
Rebekka Borsch hadde sett det før. Hennes egen delstat i Tyskland har vært styrt av sosialdemokratene i en årrekke. — Allerede før jeg kunne formulere noe om Arbeiderpartiet i Norge kjente jeg igjen følelsen av noe litt firkantet, industripreget, noe som heller ser bakover enn framover, sier hun. — Det som slår meg i Norge er at Arbeiderpartiet nesten har et slags moralsk overtak på de andre partiene. De har en skråsikkerhet på at det er de som egentlig styrer samfunnet. Og hvis det er noen andre som styrer så er det bare et uhell som det snart må ryddes opp i.
Men det var også i Europabevegelsen hun møtte Venstre — eller, som hun beskriver det, «veldig mange morsomme Venstre-folk». Likevel brukte hun lang tid på å bestemme seg. Det gikk nesten to år før hun tok skrittet fullt ut. Først sommeren 2007 meldte hun seg inn.
Kronglete veier
— Jeg må si at det har gitt meg en ny dimensjon av tilhørighet. Det er nok ikke en overdrivelse. Det å ha landet i et verdifellesskap gir meg en utrolig trygghet og tilhørighetsfølelse, forteller Rebekka. — Men det ante jeg jo ikke da jeg meldte meg inn. Jeg meldte meg bare inn fordi jeg hadde lyst til å være med og dele ut flyere i valgkampen.
Det gikk bare noen uker fra hun meldte seg inn til hun ble dratt inn i sitt nye lokallag i Røyken i Buskerud. — Det syntes jeg først var kjempeskummelt. Jeg kunne ingenting om kommunen og ingenting om Venstre lokalt, sier hun. — Etter fire måneder gjorde de meg til lokallagsleder og puttet meg samtidig inn i styret i fylkeslaget. Jeg syntes det var helt sykt, og jeg sa jo hele tiden at jeg ikke kunne noenting!
Hun og mannen hadde nettopp kjøpt seg et gammelt hus i tettstedet Nærsnes, en liten tamp av en utstikker i Oslofjorden. Det var tilfeldig at det var der de havnet. De hvite husene på Nærsnes minnet henne om Sørlandet, og det var flaks, som hun sier det, at det var et hus til salgs akkurat der.
— Med tanke på hvordan jeg dro fra min hjemby i Tyskland og ut i den store verden, så har jeg jo plutselig havnet på et veldig lite sted, sier Rebekka. — En barndomsvenninne som kom på besøk for to år siden lo seg nesten skakk i hjel da vi kjørte de små, kronglete veiene ned til Nærsnes. Men jeg har egentlig valgt meg en fin blanding. Jeg har alltid drømt om å bo ved sjøen, og nå har jeg fått det beste av to verdener. Jeg jobber og lever på mange måter i hovedstaden, og så lever jeg også litt på landet. Og det synes jeg er helt fantastisk.
Snubler oppover
I september 2007 manglet hun tre måneders botid på å ha stemmerett ved lokalvalget. Ved valget i 2009 var hun ennå ikke norsk statsborger. Våren 2010 ble hun valgt til fylkesleder i Buskerud Venstre, en av formodentlig få som blir valgt til fylkesleder i Venstre uten noen gang å ha stemt på partiet. Våren 2011 fikk hun innvilget sitt norske statsborgerskap, og i dag beskriver hun seg som «både tysk og norsk».
— Jeg tenker ikke over til daglig om jeg er tysk eller norsk, sier hun. — Og jeg har ingen store kamper mellom den tyske og den norske sjelen i meg. Tyskland og Norge har mange paralleller.
I september i år fikk hun endelig avlagt stemme ved et norsk valg. Nå er hun en av Venstres to kommunestyrerepresentanter i Røyken kommune.
— Jeg snubler litt oppover uten egentlig å ville det, sier hun. Ikke bare er hun fersk kommunestyrerepresentant, hun ble i tillegg kumulert forbi førstekandidaten i kommunen, men sier det er kjønnskvotering som gjør at det er hun som nå skal ta Venstres plass i formannskapet. — Når det nå har blitt sånn synes jeg jo det er en morsom utfordring, sier hun. — Og så ser jeg veldig fram til å jobbe med en ordentlig gruppe, vi blir fem-seks representanter i forskjellige utvalg som kan møtes og diskutere politikk. Da begynner det å bli morsomt.
Rebekka sier selv hun har hatt en «heftig læringskurve», men det ser også ut til å være en kurve hun oppsøker selv. Hun har nå forlatt sin gamle arbeidsplass i Europabevegelsen, og jobber i dag med EU- og EØS-spørsmål i Klima- og forurensningsdirektoratet på Helsfyr i Oslo. Og hun sier hun er spent på om hun, som er vant til jobbe med Europa og andre internasjonale spørsmål, vil klare å takle lokalpolitikken like godt.
Øyeblikk av bakkekontakt
— I Tyskland hadde jeg et yrke hvor jeg sto på utsiden, hvor jeg observerte de andre. Nå har jeg valgt det motsatte, jeg har kastet meg inn i noe. Jeg mener noe og bidrar med noe, og det gir meg en veldig positiv følelse. Så jeg hadde ikke villet jobbe som journalist i dag.
Det er først nå hun føler hun egentlig er klar for å gå inn i politikken, forteller hun. Journalistinstinktet får hun utløp for gjennom jevnlige kronikker i Aftenposten og Morgenbladet, nå sist om LOs rolle som reaksjonær maktfaktor i integrerings-, miljø- og arbeidslivsmessige spørsmål. Og hun sier hun har lært mye av å være aktiv i lokallaget de siste fire årene. — En av de viktigste erfaringene mine fra arbeidet i Venstre så langt er at det eneste som fungerer er lagarbeid, sier hun. — Jeg tror vi har kommet litt nærmere det i Venstre nå. Vi vet hva vi skal, vi har realistiske mål, og vi vet at jobben faktisk må gjøres.
Hun har blitt et organisasjonsmenneske, sier hun. — Det er sånne som jeg så på som nerder i mitt tidligere liv. Så jeg har nok hatt mine små øyeblikk av bakkekontakt. Men jeg må passe på at det ikke blir for mange.
av Thomas Havro Hansen ([email protected])