Mangel på kapasitet og kompetanse i kommuneadministrasjonen ser ut til å være den viktigste hindringen i det kommunale miljøvernarbeidet. Dette er urovekkende med tanke på at stadig mer miljøansvar legges til kommunal forvaltning.
Gap mellom ambisjoner og evner
Det er et åpenbart gap mellom kommunenes evner og statens ambisjoner når det gjelder miljøarbeidet. Den sittende regjeringen har høye forventninger til kommunene som lokale miljøvernmyndigheter. Regelverket skjerpes både her og der. Sommeren 2010 sendte kommunalminister Liv Signe Navarsete brev til alle landets kommuner og minnet dem om at de skal lage energi- og klimahandlingsplaner snarest. Den nye naturmangfoldloven og plan- og bygningsloven øker kravene til kompetanse i kommunenes saksbehandling. Det samme gjør helhetlig vannforvaltning gjennom EUs vanndirektiv og lokal forvaltning av verneområder. Men det hjelper ikke med nytt regelverk hvis ingen kan bruke det, og handlingsplaner uten gjennomføringskraft har null verdi.
Eksemplene jeg har samlet her gir et inntrykk av hvor slepphendte kommuner er med å følge opp sitt miljøansvar på en rekke områder.
En undersøkelse gjennomført av Klima- og forurensningsdirektoratet og Direktoratet for naturforvaltning i 2009 viste at 60% av de undersøkte kommunene hadde unnlatt å følge opp sine plikter til å fjerne ulovlige stengsler i strandsonen. Undersøkelsen pekte også på at kompetansenivået er for lavt og at opplæring ikke er på plass.
Strandsonen bygges ned
Byggeaktiviteten i strandsonen skjøt derimot fart i 2009 etter et par år med nedgang. 4.676 bygg i det såkalte 100-metersbeltet ble påbegynt i 2009. Det er 8 prosent flere enn året før, viser tall fra SSB. De aller fleste fylker hadde en økning i byggevirksomheten i strandsonen i 2009 sammenlignet med året før. Unntakene er Sør-Trøndelag og Troms, der færre bygg ble igangsatt. Også byggevirksomheten langs norske vassdrag økte i 2009. I alt ble 4.846 bygninger igangsatt i 100-metersbeltet langs alle innsjøer og større elver.
De siste 5 årene har et flertall av kommuner utarbeidet og vedtatt omfattende klimahandlingsplaner. Men foreløpig har lite skjedd for å følge opp ambisjonene, og i valgkampen virket det som mange har glemt tidligere vedtak. En undersøkelse gjennomført av Byggenæringens Landsforening blant landets ordførere og rådmenn for kort tid siden, viser at bare 6 % av kommunene stiller krav til miljø og klima når de setter i gang bygg- og anleggsprosjekter.
Naturvernforbundet slo også alarm for noen uker siden. Forbundet rapporterte om minst 20.000 ulovlige fyllinger og deponier rundt om i landet som er i aktiv bruk. Bare i kommunen Øvre Eiker er det påvist 25 ulovlige deponier. Det kan lekke farlige miljøgifter fra bilvrak, elektronikk og annen søppel som deponeres ulovlig. Kommunene har alle verktøy som trengs, de kan bøtelegge og politianmelde. Ifølge Naturvernforbundet er det for lite miljøinteresse i kommunene som fører til at lite blir gjort.
For lite informasjon lokalt
Heller ikke på informasjonssiden etterkommer kommunene sitt ansvar overfor innbyggerne. På landsplan finnes flust av offentlig tilgjengelig miljøinformasjon, samlet på det statlige nettstedet miljøstatus.no. Men kommunene henger etter. Kun noen få, rettere sagt 18 av 430, har laget egne miljø- og samfunnsstatusrapporter på internett. Skarve 13 er med i det statlige prosjektet Livskraftige kommuner, der den enkelte kommune kan jobbe sammen i nettverk med andre kommuner om status og utvikling av miljøet, samt mål og tiltak.
Alt i alt er situasjonen nedslående. Hvorfor står det så dårlig til med kommunenes miljøarbeid og —kompetanse? Tanken er nærliggende at miljø er blant de temaene som raskest nedprioriteres når budsjettet ikke strekker til og når rettighetsfestede kommunale oppgaver spiser opp mesteparten av tilgjengelige ressurser. Med slike rammevilkår blir klima og miljø til salderingsposter.
Trenger økt kompetanse
Den såkalte MIK-reformen (Miljøvern i kommunene) på 1990-tallet innebar en øremerking av midler til kommunene til ansettelse av miljøvernledere. Men da ordningen opphørte i 1997, gikk antall kommuner med slike stillinger dramatisk tilbake. I dag har under 10 prosent av norske kommuner en egen miljøvernleder. Regjeringen lovte i 2005 å gjenreise miljøkompetansen i kommunene. Men dessverre har det lite skjedd på seks år.
Skal vi blåse liv i lokalt klima- og miljøarbeid, bør problemet angripes fra flere hold. For det første trenger kommunene friske penger, slik at de kan ansette fagpersoner med kompetanse på miljø. Dessuten trengs storstilt skolering av kommuneansatte og politikere, slik at disse er bedre rustet til å håndtere oppgavene på klima- og miljøfeltet. Og så trenger vi selvsagt flere lokalpolitikere som er genuint opptatt av miljøet. Det siste er det imidlertid ene og alene folket som bestemmer over, gjennom stemmeseddelen.