For å si det med én gang: Jeg er tilhenger av fagbevegelsen og dens idealer om frihet, fellesskap og solidaritet. Før jeg kom til Norge, var jeg tillitsvalgt i fagforeningsklubben til den tyske avisen jeg var ansatt i. Har vært med på lønnsforhandlinger, streik og alt det der. Men jeg grøsser ved tanken av å skulle melde meg inn i Norges største arbeidstagerorganisasjon. Der i gården er man mer opptatt av å bevare status quo enn å forsvare enkeltmenneskets rettigheter i det moderne arbeidslivet. Frihet, fellesskap og solidaritet? Bare for utvalgte, ser det ut som.
Kortsynt klimapolitikk
Hvordan skal jeg kunne bli medlem i en organisasjon som sier rett ut at hensynet til norske industriarbeidsplasser er viktigere enn Norges bidrag i kampen mot klimaendringer – den største trusselen verden står overfor? Global oppvarming vil forringe kommende generasjoners livskvalitet betraktelig. Å redusere dette til et kostnadsspørsmål, slik LO-leder Roar Flåthen har gjort, er kortsynt, tarvelig og skremmende.
Og så var det fagbevegelsens rolle i samfunnet. Ved stortingsvalget 2009 mottok Arbeiderpartiet 15 millioner kroner fra LO, Fagforbundet og Fellesforbundet. Under årets valg pøste Fagforbundet ut over 16 millioner kroner til egen valgkamp. Tenk deg det: En fagforening med større valgkampbudsjett enn partiene! Når organisasjoner gir så storstilt pengestøtte, betyr jo det i realitet at de prøver å kjøpe seg politisk gjennomslag for sine interesser. Jeg fatter ikke at dette godtas i en nasjon som ellers er så opptatt av åpenhet og demokratiske prinsipper. Jeg fatter heller ikke at LO-medlemmer finner seg i at deres kontingent havner i valgkampkassen til utvalgte partier. Dagens arbeidstagere utgjør et mangfold av interesser og politiske syn. Men det gjør ikke LO. De er ikke en arbeidstagerorganisasjon for alle, rett og slett.
Les hele innlegget i Aftenposten