Trenger vi røde løpere, egentlig?
Jeg er en gammel mann, merker jeg. Så gammel at jeg husker Knut Hennings krøller resultere i dype, betatte sukk. Forførende fremført av kvinner. Det var i 1983. Knut Henning mobiliserte unge og eldre. Mange unge. Det som den gang het Rød Valgallianse ville revolusjonere Trekta og Tangen, Knivstikkersmauet og Kaltoppen, Hope og Hødnebø. Heretter skulle alt hete Paradis og Nirvana, Klasseløsgata og Revolusjonssvingen. Knut Henning sto smilende i front med flagg, faner og flagrende krøller. Den gang som nå i rødrutet, nystrøken, skjorte.
Åpenbaringen
Knut Henning hadde nemlig fått en åpenbaring. Mange år tidligere, da han som proletarisert fikk oppleve en skjellsettende grunnstensnedleggelse: Postgirobygget i Oslo. Idet stenen ble senket ned, selve grunnstenen, så han lyset. Det vil si. Han var frelst fra før, men det er noe med åpenbaringer. Det styrker. Det gir ekstra kraft. Det vet jeg, jeg har fartstid med slikt. Knut Henning i støvete kjeledress mot alle disse pompøse menn i nyrensede blådresser og nyfriserte nesebor vandrende bortetter en rød løper. Pføy.
Dette er bakteppet for Risørs skjebne. Vi måtte bli opplyste her nede i provinsen: Vi måtte føle på kroppen og sjelesvelge all den nedverdigelsen som fant sted i klasselandet, ved Postgirobygget og andre steder. Krenkelsene. Undertrykkelsen. Kapitalistfaenskapet. Og alt det derre der. Ja. Sånn var det. Banna bein, lissom.
Face to face
Vi ble inspirerte av den krøllete og vennlige flanellrabulisten. Jeg var rødruss det året. Det var det året, eller der omkring, Jon Michelet var i byen. Og andre forfattere. Og musikere. Mange husker kanskje salig Arild Nyquist og den høyst levende småbarnspappa Jan Eggum. Og mange flere. Det var vi røde, rødrussen altså, som sto for dette. Men det ble ikke servert gul mat. Bare brun drikke på Larsens.
Da slo vi hodene sammen, sukkende ungjenter og rødmende unggutter (det var før vi fikk fjesboka, så vi møttes face to face), og fant ut at Thygesen måtte ha hjelp. Ikke bare fra Jon Michelet som hadde gjort navnet litterært og nasjonalt kjent. Vi måtte bistå på vår måte. Var noen gamle nok til å stille på valglisten? Jeg var blant dem, aller nyligst. Jeg ble plassert nederst. Men mest av alt var vi opptatte av slagord. Vi hadde større ambisjoner for den revolusjonære opprøreren. Han måtte røske opp i hele nasjonen! Bystyret var bare et mellomspill. Vi smattet og tygde lenge før vi lanserte: «Thyggis på Tinget! Thyggis på Tinget!»
Nederst blant de undertrykte
Det var det samme året jeg ble anmodet av både Høyre og KrF om å bli med til deres himmel, husker jeg. Jeg ble lokket med gratis sommerleirer og trening i politikkens hemmelige irrganger. Jeg var smigret. Men jeg endte nederst. Der jeg hørte hjemme. Blant de undertrykte. På valglisten til Rød Valgallianse.
Jeg og mine brødre og søstre ble byens røde løpere. Agenter for det nye Risør. Den røde by ved Skagerak.
Hjelp, jeg vil skrifte!
Valgdag. Da kom tvilen. Er dette Guds vilje? Jeg sto i det lille avlukket, for første gang. Bak falmende gardinforheng, var jeg som i en skriftestol. Den politiske regnbuen lyste mot meg. Fristelser. Jeg hadde tatt en bit av det røde eplet. Hvor ble det av Paven? Det må da være mulig å skaffe en pater, iallfall! I det minste en nydusjet fra valgstyret! En jeg kunne betro meg til. Som jeg kunne fortelle at jeg hadde syndet. Tatt et jafs. Tenk om denne valgslisten ble forstenet? At navnet mitt for evig ville bli stående, som hugget i sten, nederst av de nederste av de undertrykte?
38 røde stemmer
Jeg lukket øynene. Kjente de sviende, salte tårene som kommer når du har gjort en forbrytelse som ikke får sirenene til å hyle, men sjelen til å jamre. Straffen over alle straffer.
Famlende og i blinde tok jeg en liste. Hvilken det var, vet bare Vår Herre. Kanskje Senterpartiet? Derfor fikk kanskje ikke RV 39 stemmer dette året, men 38.
Fra den dagen skjønte jeg at jeg aldri kunne bli en rød løper. Jeg ville ikke la meg betråkke. Ikke engang av fotformsko.
Slik ble det.
Grublerier og røde løpere
Vet du hvorfor? Det var en tanke som ramlet inn: Frihet. Hva er frelse? Jeg har ikke bare respekt for religion, jeg mener den er svært viktig for folk og samfunn. Det var nok derfor jeg den gang tidlig på åttitallet småspiste av eplet. Jeg gjenkjente religiøsiteten. Overbevisningen. Dogmene. Mantraene. Moralen. Og: Moralismen.
Det var også da, tror jeg, at jeg tenkte på frelse, frihet og fellesskap. Hvordan oppstår gode felleskap? Hva skaper frihet? Hvem er fri?
Røde løpere mente at det er det ideologiske, konstruerte fellesskapet som gjør meg og andre mennesker frie. Denne friheten kan utøves etter de til enhver gjeldende regler og forskrifter. Det gjelder bare å merke postkassen godt, slik at fellesskapets røde løpere kan få distribuert sine rundskriv. Det gjelder å følge med, og følge ordrene. Da er du frelst og fri.
Fellesskap av frie mennesker
Om jeg snur det på hodet, tenkte jeg, kan det kanskje være vel så bra at frie enkeltmennesker skaper fellesskapet, fellesskap av frie mennesker, og at dette fellesskapet kjemper iherdig for at alle oppnår frihet og verdighet?
Jeg tror det er en ålreit tanke.
Derfor stemmer jeg Venstre, og kan til og med anbefale andre å gjøre det samme, og lar meg ikke besnære av røde løpere. Verken av dem som rulles ut ved grunnstensnedleggelser og teaterpremierer, eller av dem som står på gatehjørnene og maner til klassekamp.
Helge Værland, Tangen