Det er masse som har skjedd i siste periode i Os kommune. Bygninger og institusjoner har sett dagens lys. All ære for det. Allikevel vil jeg reise spørsmålet:
Har disse institusjonene nok bemanning, og de ansatte rett kompetanse ?
Er det rehabilitering eller omsorg institusjonene skal gi? Eller begge deler?
For dette må styre kompetansen til dem som jobber der.
Er den hjelpen som tilbys alltid den beste hjelpen? Er det den hjelpen som vil gjøre den eldre, den psykisk utviklingshemmede eller person med en psykiatrisk sykdom i stand til å ta ansvar for eget liv, eller blir det en oppbevaring mer enn et aktivt tilbud?
Alle mennesker har ikke ressurser til å bli rehabilitert, men forbausende mange har større mulighet med riktig hjelp. Det er avhengig av profesjonene som arbeider rundt dem. Mangel på sykepleiere i helse og omsorgsektoren er ofte debattert. Riksrevisjonens anmerkning til for lite fysioterapeuter i kommunehelsetjenesten er ikke blitt kommentert, tiltross for god tilgang på personer som utdannes i regionen, men med mangel på stillinger.
Samfunnet må ha god råd når de lar være å bruke den hjelpen og den kompetansen som finnes til beste for innbyggerne i kommunen. Det som er aller mest leit, er at det er så mange flere som kunne fått et mer meningsfylt liv i tråd med både hva de selv ønsker og til glede for den oppvoksende slekt hvis det ikke bare ble presentert budsjett som entydig skal se på lønnsomheten i forhold til rehabilitering.
Stillingstørrelsen for fysioterapeuter som arbeider i skolehelsetjeneste og helse og omsorgstjeneste har de siste 10 årene blitt redusert selv om andel eldre har økt og at kommunene har fått større ansvar både for psykiatripasienter og funksjonshemmede barn, ungdom og voksne.
Det som har økt de siste 10 årene er lederstillinger på ulike nivåer i den kommunale organiseringen, slik at det blir færre penger til direkte hjelp på grunnplanet.
De som jobber på grunnplanet, direkte med brukerne, gjør en kjempejobb som hos enkelte går ut over egen helse fordi de kjenner på de manglende ressurser. De jobber mer og med større ansvar enn de burde gjøre.
Når brukerne i spørreundersøkelser skal svare på hvor fornøyd de er med tilbudet, er det fort gjort å tenke at dette tilbudet må jeg som bruker ikke miste. Dessuten er det også mange som ikke vet hvilke tilbud som skal være dekket i forsvarlig helsehjelp. Svaret blir positivt fordi de ser at folk gjør så godt de kan. Det er §4 i helsepersonelloven som regulerer forsvarligheten, og den kan juridisk prøves. Det er et ledelsesansvar å sørge for at denne paragrafen er oppfylt. Hvem har overskudd og orker å reise sak for å få det som brukeren har krav på å få enten brukeren er gammel, har en psykisk sykdom eller er et funksjonshemmet barn eller ungdom.
Dyrere hjelp til disse kan på sikt gi en økonomisk gevinst. Ja, det er blitt bygget mange institusjoner i Os, og de ansatte gjør så godt de kan, men det er kanskje ikke godt nok objektiv sett.
Os Venstre ønsker å satse på kompetanse hos de ansatte for å minske avstanden mellom behovet for hjelp hos den enkelte og det de faktisk får. Vi ønsker flere fysioterapeuter innen den offentlige helse og omsorgstjeneste.
Vi tror at helsegevinsten også hos de ansatte ved disse institusjonene vil påvirkes gunstig av det.
Elisabeth Haugland,
Os Venstre
