Av og til hender det at Djevelen avlegger meg besøk for å diskutere politikk. Det er i grunn ganske interessante møter, selv om jeg synes han har en heller diabolsk måte å argumentere på.
— Hvorfor i all verden har du meldt deg inn i Venstre, ville han vite her en kveld.
— Fordi jeg tror på mennesket, svarte jeg kjapt.
Djevelen skar en grimase og strøk seg over det ene hornet.
— Hva mener du egentlig med det?
— Jeg mener at jeg tror vi alle er forskjellige, med ulike tanker, ideer og oppfatninger, og at vi derfor trenger forskjellige løsninger. Samtidig mener jeg at de ulike ideene og tankene er like mye verdt.
Djevelen holdt på å knekke sammen i latter.
— Så du tror på egoismen!
— På ingen måte, svarte jeg indignert.
— Jeg tror på respekt og samspill. Det behøver da slett ikke å bety at man er egoist fordi man ønsker et samfunn som tar hensyn til hver enkelt! Når menneskene tar hensyn til hverandre og legger til rette for at de skal fungere best mulig sammen uten at noen må ofre seg, da tror jeg vi har et godt samfunn. Like løsninger for alle blir som klær i one size — de sitter aldri helt ordentlig, bare nesten.
— Ja vel, ja vel, sa Djevelen.
— Du tar med andre ord avstand fra de kollektive løsningene på venstresiden. Men det forklarer allikevel ikke hvorfor du har meldt deg inn i et parti som ikke en gang var stort i forrige århundre, men i århundret før det.
— Gunnar Knudsen var statsminister for mindre enn hundre år siden, protesterte jeg, men Djevelen sendte meg bare et infamt blikk.
— Det er mange partier på høyresiden i norsk politikk, maste han.
— Så si at det går en skillelinje mellom de liberale og de verdikonservative, sa jeg.
— Noen er opptatt av verdier og mener politikkens fremste oppgave er å fortelle folk hva som er best og mest verdt. Som når noen hevder at «ekteskapet er den beste rammen for samliv». Hva med de som har valgt samboerskap, partnerskap, særbo … Har de valgt feil, de da? Hvilken rett har noen til å si at en samlivsform er bedre enn en annen. Vi liberale synes det er noe hver enkelt må avgjøre, og så får staten legge til rette for de ulike valgene.
Djevelen så på meg:
— Hvorfor meldte du deg ikke inn i FrP?
— Fordi jeg synes partiet i altfor mange saker snakker om grupper i stedet for mennesker. Dessuten deler jeg ikke verdisynet til partiet.
— Høyre, da? Hvis jeg ikke husker feil, har du flørtet heftig med Høyre i flere perioder.
— Jo … men Høyre er så sammensatt. Halve partiet er så verdikonservativt at det er til å gråte over. Dessuten takler jeg ikke helt revisorpartiet. For meg finnes det verdier som ikke kan måles i kroner og øre, og det føler jeg ikke alltid at Høyre har forstått.
— Hva med Kristelig folkeparti, da? Det måtte vel være noe, sa Djevelen.
Vi så på hverandre, og så lo vi godt, begge to.
— Du kan få sagt det, sa jeg.
— Nå ja, du skal ikke se bort fra at jeg stemmer KrF selv, sa Djevelen.
— De tror i det minste på deg, mener du? KrF er ikke noe for meg. Religion og politikk bør ikke ha noe med hverandre å gjøre. Dessuten er det verdibaserte samfunnet til KrF noe helt annet enn det liberale samfunnet jeg ønsker meg.
Djevelen smilte diabolsk.
— Så Venstre er helt verdiløst?
— Akkurat som du er meningsløs. Du mener jo aldri noe, freste jeg.
— Poenget er at jeg tror på mennesket, menneskeverd og menneskerettigheter. Jeg tror på valgfrihet også når det gjelder livsform og religion. Da kan man ikke basere politikken på ett bestemt livssyn!
Djevelen tidde for en gangs skyld stille.
— Nei, sa han etter en stund.
— Jeg må dra. Det blir nok en stund før jeg kommer tilbake.
— Noen spesiell grunn til det? ville jeg vite.
Djevelen så på meg og skrapte med hoven i bakken.
— Den neste tiden kommer alle til å love himmelen hver gang de åpner munnen. Jeg orker det bare ikke. Det er rett og slett …
— … et helvete?
Av Christine Meklenborg Salvesen
listekandidat for Venstre i Eidsvoll