En måned er gått siden Norge ble rystet av terrorhandlingene i Regjeringskvartalet og på Utøya.
I denne tiden har jeg fått kjenne på hele mitt følelsesregister. Først følelsen av uvirkelighet og avmakt, så en nummenhet som satte meg ut av stand til å fatte omfanget av det som hadde skjedd
Så kom avskyen, sinnet og sorgen. Når jeg som ikke har noen nære som ble rammet reagerer så kraftig, er det vanskelig å fatte den enorme smerten de som mistet sine og de som var tilstede og opplevde grusomhetene kjenner.
Min første tanke var som mange andres; dette er terror mot Norge utført av noen utenfra som ville ramme nasjonen vår. Heldigvis tok vi feil. Ikke fordi tragedien ble mindre, men jeg tør ikke tenke på reaksjonene i etterkant dersom det var en ytre fiende som sto bak. Men så var det altså en av våre egne som utførte udåden. Spørsmålet alle nå stiller seg er hvordan det er mulig at et menneske kan bli så forskrudd at det klarer å gjennomføre slike grusomme handlinger. I ettertid vil vi kanskje få noen forklaringer på hva som har ført gjerningsmannen inn i hans forvirrede verden, og på den måten lære oss å se faresignalene når mennesker begynner å uttrykke virkelighetsoppfatninger som skurrer.
Terroristen forsøkte å få forståelse for sitt syn på innvandrere gjennom deltagelse i et politisk parti, men forlot det fordi han ikke fikk gjennomslag for sine radikale ideer. I stedet oppsøkte han konspirative og paranoide miljøer som støttet opp under hans islamfobi og valg av løsninger gjennom vold og våpen. Ensomme ulver møtes på nettet og får støtte for sin galskap og der kan de sitte og hisse hverandre opp uten å få motforestillinger. Psykiater Finn Skårderud uttalte at vi trenger å snakke om aggresjonene på gutterommene, og det tenker jeg er helt riktig. Det er skremmende at det går slike tikkende bomber rundt oss uten at noen fatter mistanke, og det er disse miljøene vi må ta opp kampen mot ved å skape et samfunn som inkluderer og ivaretar alle. Vi må hjelpe disse guttene ut av gutterommene og inn i et fellesskap der de kan utvikle sosiale ferdigheter og få tilhørlighet til det virkelige livet. Lykkes vi med det vil vi pulverisere alle drømmene til terroristen og hans likesinnede.
Vi må tro på at det kommer noe godt ut av alt det vonde — se fremover og ta lærdom av det som har skjedd. Da er det nødvendig at vi klarer å ta debattene om viktige mellommenneskelige verdier. Spørre oss selv om hva som er betingelsene for at vi skal ha et godt liv. Det burde vi greie etter den rystelsen vi har vært igjennom. Til nå har vi sett vilje til fellesskap og samhold blant oss — la oss bare håpe at vi klarer å fortsette slik.
Det er blitt vanskelig å være likegyldig til politikk etter dette. Alle partiene har hatt en merkbar økning av medlemsmassen i etterkant av 22.07.11, og det er gledelig å registrere at det er så mange unge mennesker som nå melder seg til politisk arbeid. Jeg synes å merke at barn og unge har et sunnere syn på den flerkulturelle verden enn den eldre generasjonen, og det er bra. For å kunne møte utfordringene i en mer åpen verden kreves det at vi har respekt for menneskeverdet og forskjelligheten.
For en gammel politiker er det vanskelig å ikke tenke konkret og lokalt når en reflekterer på hva som skal til for å avverge slike tragedier. Jeg har hatt mange tanker om hva vi i Rana kan gjøre for å hindre at ungdommer faller utenfor, og hvordan vi demmer opp mot de destruktive miljøene som vi vet eksisterer. For meg betyr det at vi må se på innholdet i det vi tilbyr barn og unge, og om vi har rett og god innsats mot den gruppen som er i faresonen — altså både forebygging og reparasjon. Vi vet at forebygging krever minst ressurser og gir de positive resultatene. Reparasjon koster åtte ganger så mye i penger, og smertene for de som må repareres kan ikke måles, så det betyr at vi må satse på forebygging slik at vi unngår å føre unger inn i et reparasjonssystem.
Det har vært en formidabel satsing på utbygging av barnehageplasser de siste årene, og det har vært nødvendig, men jeg er bekymret for at det har gått på bekostning av kvaliteten. Vi vet at det utdannes for få barnehagepedagoger til å dekke det økte personalbehovet, og da er ufaglærte og ofte unge mennesker løsningen. Det finnes mange gode omsorgspersoner blant disse som gjør en god jobb, men de har ikke faglige forutsetninger for å takle utfordringene i møter med de ungene som krever spesiell oppfølging, og skal vi lykkes med å forebygge reparasjoner må vi kunne fange opp og sette inn riktig hjelp på et tidligst mulig tidspunkt. Det krever at vi har kompetente mennesker til å ivareta det viktigste vi har — ungene våre. Det betyr at vi må være villige til å legge tilrette for at de som har lyst til å jobbe i barnehagene får mulighet for å kvalifisere seg for det.
Barnevernet har gjennom mange år slitt med å klare å følge opp de ungene som det meldes bekymring for. Det forteller meg at vi ikke makter å ta vare på de som trenger det mest, og det må vi gjøre noe med.
Skolestruktur har vært heftig debattert i Rana de siste årene. Det som er synd er at fokus har vært på økonomi og struktur og mindre på trygghet, innhold og kvalitet. Skal vi lykkes med å få til gode oppvekstvilkår, må vi starte med å se på hva som skal til for å gi skoleungene trygghet, det er en av de viktigste forutsetningene for læring. Og jeg tror at en av de viktigste betingelsene for å skape trygghet er å lage små og oversiktelige enheter hvor elevene føler tilhørighet. Å legge tilrette for gode nærmiljø er god forebygging, og skolen er viktig faktor for å få det til. At det kan bli en økonomisk utfordring å beholde de små enhetene kan jeg være med på. Men ser vi ut over vår fireårige økonomiske langtidsplan, tror jeg vi kommer bedre ut fordi det på sikt vil spare oss for både menneskelige og økonomiske kostnader.
Politikk er blant annet å prioritere, og det er ofte en vanskelig øvelse, men når det gjelder å legge tilrette for trygge og gode forhold rundt den oppvoksende generasjonen bør det være lett å velge
Vi går mot et valg hvor vi skal stemme på de personene som skal ta de viktige avgjørelsene for kommunen de neste fire årene. Etter sommerens hendelser må det bli et verdivalg, og åpenhet og toleranse bør får en avgjørende betydning for valg av stemmeseddel.
God helg.
[link#https://www.venstre.no/files/nordland/rana/110827 På en lørdag.doc]