Uten periferi, intet sentrum
I etterkrigstiden var det politiske mantraet å skape store, sterke sentra. Store byer var stas, og viktig både for å effektivisere og konkurrere. Storbyer og sentra, konkurranse og effektivisering, trenger vi, men et sentrum eksisterer ikke uten periferi.
De store byene, de store bedriftene og de store institusjonene står i et avhengighetsforhold til Utkant-Norge, de vakre stedene, bygdene og byene, med de mange livsviktige, små bedriftene og de varme, nære fellesskapene.
Sammenslåing er ikke sentralisering
Det er på småsteder vi bygger Norge, for å si det litt høytidelig. For å få utvikling og vekst må vi derfor sørge for at både Søndeled og Hope blir stimulert. Samtidig er det viktig at mindre kommuner og steder samarbeider. I 1964 ble Søndeled og Risør slått sammen. I dag kan vi knapt tenke oss at de var atskilt. Det ville vel føles litt rart om Kiwi, Statoil og Montér lå i nabokommunen Søndeled?
Slike «fusjoner» er viktige, for dette er ikke sentralisering, men å flytte makt og innflytelse fra sentrum til såkalt utkant. Det betyr bedre utnyttelse av ressursene og felleskostnadene går ned. Da blir det mer å fordele på hver enkelt borger.
Like viktig er det at Venstres liberale samfunnssystem vil føre til at viktige, offentlige servicefunksjoner flyttes nærmere deg og meg. Venstre ønsker at kommunene skal få større ansvar for samfunnets velferdsoppgaver. For å få dette til, må en del kommuner slå seg sammen, mens det andre steder må utvikles et mye sterkere interkommunalt og regionalt samarbeid.
Spre kunnskap, kompetanse og makt
Det er ikke alltid slik at det er mest samfunnsøkonomisk å plassere fellesinstitusjonene i de store byene. Det skjønte også en Høyremann fra Risør, Victor D. Norman, som i sin tid som arbeidsminister flyttet på statlige organer fra hovedstaden til andre og mindre byer. Hvorfor? Blant annet for å spre, stimulere og øke kompetansen, landet rundt.
Stortinget blir neppe flyttet til Risør av den grunn, men Venstres ønske om å spre makt, både privat og offentlig, vil føre til nærhet til både beslutninger og velferdsgoder — ikke minst helse og omsorg.
Hele kommunen må med
Som Søndeled-beboer har jeg selvfølgelig et ønske om at Risør i enda større grad enn i dag benytter hele kommunen når vi skal skape ny giv for næringsliv og bosetting. Søndeled, Akland og Hope er viktige knutepunkter, med større nærhet til ytterpunktene i kommunen, i øst og vest, til nabokommuner, arbeidsplasser og infrastruktur.
Når Risør skal starte arbeidet med å utvikle nye planer og strategier for næring og bosetting, må vi tenke på hele kommunen. Jeg er sikker på at vi vil oppdage at vi forvalter mer gull enn vi tror.
Har vi glemt Fjordbyen?
Blant flere ressurser som jeg mener vi har glemt, er fjordene våre. Vi er faktisk en helt spesiell fjordby. Lange og vakre omkranser de Risørhalvøya og selve indrefileten — den hvite bykjernen som duver i vannkanten. (Ja, jeg innrømmer at Risør er en indrefilet, men som stjernekokkene sier: Entrecôte og ytrefilet smaker mye bedre!). Noen tror at fjordene skiller folk i kommunen fra hverandre. Tja, kanskje vi like gjerne kan snu på flisa: Hva er korteste vei fra Viddefjell til Fie, eller Krana til Øysang? Fjordveien, selvfølgelig.
Venstre setter folk først. Derfor er Venstre like opptatt av borgere fra Hope og Gloppe, som fra Viddefjell og Tangen.
Av Stian Lund, 3. Kandidat for Venstre ved kommunevalget i Risør