Sentrum
Noen mener at sentrum roter til den politiske debatten og at det er ytterfløyene som har løsningene. Slik er det ikke. Sjelden ser vi denne blokkdelingen tydeligere enn i amerikansk politikk, som domineres av to partier. Det er ingen tvil om at nødvendige og ønskede endringer i USA er utrolig vanskelig – ja nærmest umulig — å få til. Stillingskrigen mellom de to tradisjonelle blokkene i den amerikanske politikken har egentlig en lang rekke tapere. Først og fremst fordi folk flest går glipp av gode politiske løsninger, fordi man så konsekvent dyrker standpunktene på ytterfløyene. Bringer en slik modell Norge fremover som nasjon? Neppe.
Løsninger eller konflikt
Flere amerikanske velgere beskriver utfordringen slik: «I amerikansk politikk dyrker vi motsetningene på en slik måte at nødvendige endringer blir umulige. Vi trenger en korridor i midten, der vi kan møtes for å skape løsninger som er viktige for fremtiden». Ny Tids redaktør Dag Herbjørnsrud svarte på denne måten på spørsmålet om hvorfor vi trenger en tredje vei: «Fordi vi i dag har et debattklima der de konstruktive løsningsforslagene blir sett på og omtalt som et svakhetstegn, og ikke som en styrke eller som det mest ønskede mål. Muligens fordi løsninger svekker ytterligere konfrontasjon, noe mange har noe å tape på. Det er nemlig kostbart å skape løsninger, for det betyr å kunne gi av seg selv – søke dialog, forslag, kompromisser.»
Politikkens kjerne
Politikk som begrep kan defineres som en virksomhet som innebærer at: mål settes, prioriteringer gjøres, verdier fordeles, og virkemidler velges og brukes. En unødvendig beskrivelse av et begrep kanskje. Men den beskriver også selve kjernen i politikken: Det handler om å bli enige om beslutninger og å gjennomføre dem. Politikk handler i bunn og grunn om å finne felles kompromisser og standpunkt som løser samfunnets utfordringer på best mulig måte. Herbjørnsrud skriver treffende at i dag blir konstruktive løsningsforslag sett på og omtalt som et svakhetstegn. Det beskrives som et svakhetstegn når en politiker forlater et standpunkt og inntar et annet etter dialog og diskusjon med andre politikere (eller for den saks skyld velgere). En slik utvikling er ikke ønskelig for et samfunn. For handler ikke politikk om at meninger og standpunkt prøves, temperaturen i diskusjonen økes, argumenter veies mot hverandre, at vi gradvis finner en nøktern form og at vi endelig tar retning mot en felles plattform? Er det ikke slik vi finner de beste løsningene? Det er innenfor denne rammen toblokkstenkningen (rødt eller blått om du vil) ikke passer inn. Når motpolene støter sammen, trenger vi et tredje alternativ. En motvekt til fastlåste standpunkter. Slik at vi kan bli enige om en justert kurs, retning eller et standpunkt i en enkelt sak.
Norsk politikk i dag
La oss sette dette inn i norsk politisk virkelighet. Når regjeringen legger frem et nytt budsjett for Stortinget starter høringsrundene. Langt over hundre interesseorganisasjoner, fagorganisasjoner og bedrifter møter Stortingets fagkomiteer og representanter. Noen tusen årsverk går med i denne faste prosessen hver eneste høst. Når vedtakene er fattet i vinterkulden før jul, er det ofte knapt endret på et komma i statsbudsjettet som er på flere hundre milliarder kroner. Er det da slik at ingen ideer eller forslag til endringer er brukbare? Er det slik at en begrenset gruppe politikere og byråkrater i regjeringskontorene vet best? Jeg tror ikke det. Jeg må her nevne at valgresultatet ved siste stortingsvalg ga oss en flertallsregjering med mulighet til å fatte beslutninger på denne måten. Jeg tror at vi på flere områder kan finne bedre løsninger hvis vi har en åpen diskusjon med målsetting om å finne på noe bedre. Kanskje løsninger som kan skape arbeidsplasser og vekst for en fremtidsrettet og miljøvennlig næring.
Radikalt sentrum
Vi lever i en tid der det males med bred pensel, og helst i sort og hvitt. I en slik epoke er det radikalt å innta standpunkter som befinner seg mellom høyre- og venstreblokkene og sloss for disse. Til venstre for oss ligger sosialisme og sosialdemokrati, som står for en sterk stat og sentralisert politisk styring. Dette hemmer kreativiteten, enkeltmenneskets frihet og ansvar. Til høyre for oss ligger konservative og liberalistiske partier, som vil ha mindre politisk styring og fellesskap, som skaper grobunn for offentlig fattigdom og store sosiale forskjeller. Winston Churchill sa at «poenget med et demokrati er ikke at flertallet har makten, men at mindretallet har noe å si». Det underliggende poenget her er troen på debatten som et foredlende element for å skape gode politiske løsninger. Politiske beslutninger skapt i åpne debatter er alltid bedre enn de som fattes i lukkede rom. Ofte må man stå fast ved politiske beslutninger. Men ikke alltid. Fastlåste standpunkter uten nødvendig refleksjon er sjelden av det gode. Spesielt når veien over til den andre blokken blir for lang, låses løsninger som ikke er de beste. Det er da vi må møtes i sentrum, eller i midten. Det er det som er den tredje vei, fordi de beste løsningene ofte finnes i sentrum av politikken.
Publisert i Hamar Arbeiderblad 21. august 2011