Riksvei 13 gjennom Ryfylke har nå fått sin status som Nasjonal Turistvei. Dette er en prosess som har pågått over flere år, og statusen har nå blitt offisiell i form av skilting og profilering. Dette er en verdig satsing på denne veien som man godt kan si snor seg gjennom et "Norge i miniatyr" — en velbrukt klisjé man godt kan fortsette å selge.
Med til historien om Ryfylkeveien, har man også den tragiske hendelsen ved Tysdalsstranden, som virkelig satte fart i prosessen om å bygge tunnel forbi den som blir regnet som en av de mest rasfarlige strekningene på Vestlandet. Det er tragisk at offeret i forkant skulle bli så stort, men arbeidet er i alle fall i gang, og det er flott.
Men så har vi fått signaler som sier at på grunn av at Ryfylkeveien — og resten av riksvei 13 til Røldal stadig blir utbedret, bl.a. med den nevnte tunnelen langs Tysdalsvannet, så kan turistveistatusen henge i en tynn tråd. Begrunnelsen er at nettopp det spektakulære forsvinner når deler av veistrekningen blir lagt inn i fjellet. Og dét er et poeng det ikke er vanskelig å være uenig i.
Men hvorfor må man sette en fantastisk turistvei og en effektiv transportåre opp i mot hverandre? Utelukker man da ikke da muligheten for å kunne tjene begge deler på en god måte? Det er mange måter å legge til rette for verdiskapning innen samferdselssektoren, og her har man faktisk muligheten til å bygge opp om to samtidig. Man lager en effektiv transportåre gjennom Ryfylke blant annet i form av tunnel langs Tysdalvannet, og sannsynligvis direkte til Årdal i neste etappe. Parallelt med dette, så kan man beholde dagens tracé som nettopp en turistvei gjennom et storslått landskap, i alle fall i sommerhalvåret da det krever minst ressurser for en sikker veistrekning.
Her regner vi med at Statens Vegvesen er smidige nok til å se verdien i "ja takk — begge deler".