Oljesugne ordførere fra Lofoten og Vesterålen (eskortert av Oljeindustriens landsforening) besøkte Jens Stoltenberg i vinter for å be om innhenting av mer kunnskap gjennom ei konsekvensutredning. Det de egentlig ropte etter er inngangsbilletten til oljevirksomhet i området. Oljemeldinga som ble lagt fram i juni og kunnskapsinnhentinga som skjer fram mot 2013 gir et midlertidig pusterom, men kampen om Lofoten, Vesterålen og Senja er ikke vunnet.
De regionale nei-argumentene er i seg selv nok. Turister og reiselivsoperatører gir entydig uttrykk for hva som gjør Lofoten attraktivt — naturen. Analyser av trender i ønsker og behov hos norske og utenlandske turister sier at autentiske natur- og kulturopplevelser kommer til å bli stadig mer etterspurt. Norge har fortrinn i form av mye natur, men dette er ikke noe å hvile på i konkurranse med attraktive områder i land som allerede har satset langt sterkere enn Norge på vern av store, sammenhengende naturområder. Bærekraftig og mest mulig grønn turisme er noe vi kan velge å satse på — eller et vekstområde vi potensielt kan gå glipp av. Også det siste vil være et valg.
På den smale kontinentalsokkelen utenfor Lofoten og Vesterålen foregår fisket som er en hjørnestein i næringsgrunnlaget vårt. På den samme smale kontinentalsokkelen vil petroleumsvirksomhet foregå. Arealkonflikten og den voldsomme risikoen ved eventuelt oljesøl er opplagt.
Seismikkskyting i stor skala har allerede foregått for å kartlegge oljeressursene. Seismikkskyting er en viktig del av petroleumsvirksomhet også etter at utvinning er i gang. Etter eventuell boring og funn kommer sannsynligvis bunninstallasjoner. Det har vært påstått at slike installasjoner blir "overtrålbare", men dette vil i så fall være ny teknologi.
Skrei og andre fiskeslag gyter i havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen. Dette er også leveområdene for store bestander av sjøpattedyr, og det er hekke-, oppvekst- og trekkområde for flere fuglearter. Røstrevet er verdens største kaldvannskorallrev, i tillegg fins mange andre korallrev utenfor kysten av Lofoten og Vesterålen. Eventuell boring og ankerfester for installasjoner vil kunne ødelegge korallrev. Har vi i Norge et ansvar for å ta vare på naturtyper som våre kaldvannskorallrev, eller skal vi være mest opptatt av å feie for andres dør og redde regnskogen?
Det verst tenkelige som kan skje er et oljeutslipp. Også om risikoen for utslipp skulle være liten, ville konsekvensene av et utslipp fra svært kystnær oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen midt i oppvekstområdet for mange marine arter, raskt bli en katastrofe. Sterke kyststrømmer ville spre olje nordover og inn i bukter og strender. Vi er i utgangspunktet dårlig forberedt i forhold til eventuelle utslipp fra de mange lasteskipene som passerer; eksisterende oljevernberedskap takler ikke vær- og bølgeforholdene utenfor Lofoten og Vesterålen. På grunn av den smale sokkelen måtte reaksjonstida for oljevernberedskapen være ekstremt raskt. Et stort oljeutslipp ville gjøre ubotelig skade på fuglebestander, sjøpattedyr og sannsynligvis også på fiskebestander. Hvordan skal sameksistens med fiskeriene være mulig? Hvordan skal vi kunne ta denne risikoen i forhold til dyre- og fuglelivet med miljøtroverdigheta i behold? Hvor mange år ville det gå etter et større oljeutslipp før turistene igjen begynte å komme til Lofoten og Vesterålen? Hvor mange av oss ville i mellomtiden ha mistet inntektsgrunnlaget vårt?
Ap, LO og Frp ser ut til å mene at petroleumsindustri i nord i hovedsak er et spørsmål om arbeidsplasser og å opprettholde den norske velferdsstaten. Ap-topp og fylkesrådsleder i Nordland, Odd Eriksen, uttaler at det er "vanskelig å se hvorfor det skal letes alle andre steder enn i Lofoten og Vesterålen. Debatten i dag mangler substans og realisme" (Lofotposten 20.juni 2011). Høyres landsmøte i 2010 uttalte at det er "et viktig strategivalg både å øke utvinningsgraden fra eksisterende olje- og gassfelt, og å åpne for oljeleting på nye felt." Havområdene utenfor LoVeSenja og det østlige Barentshavet ble nevnt spesifikt flere ganger. Oljeselskapene lokker med arbeidsplasser og ringvirkninger for lokalsamfunnene mens både NUPI- og Fafo-rapporter peker på at det er den etablerte leverandørindustrien i Sør-Norge som tjener på oljevirksomhet i nord.
Debatten om eventuell petroleumsvirksomhet i Lofoten, Vesterålen og Senja har vært substansiell og prega av ulike oppfatninger av hva som er de mest ønska (og like realistiske!) framtidsscenariene. Spørsmålet om økt satsing på petroleumsindustri er innfløkt. Det handler ikke bare om hva som tjener oss best regionalt eller nasjonalt. Saken har globale dimensjoner og berører Norges troverdighet som internasjonal aktør og miljønasjon. Et enkelt tiltak for å gjøre Norge til et foregangsland med en ambisiøs klimapolitikk er å holde en del av petroleumsreservene våre i sjøbunnen. Den økte oljeprisen som ville følge av ei styrt, internasjonal "oljekrise" kunne bidra til å skyve forbruket globalt i retning av alternative energikilder. I Norge bør vi satse tungt på energisparing og på å bli mer frampå på områder av fornybar energi. Slik kan et av verdens rikeste land ta sin del av ansvaret for omlegging til lavutslippssamfunnet. Samtidig kan vi legge grunnen for ny økonomisk virksomhet og arbeidsplasser som kan erstatte de vi taper når olje og gass fases ut.
Hva kaller vi det, når vi vet hva som er klokt og langsiktig, men velger det som er dumt og korttenkt? Det er arrogant vås når oljetilhengerne lenge har prøvd å framstille oljemotstanderne som fiendtlige til kunnskap i saken. Motstanderne har tatt ei kvalifisert og framtidsretta beslutning.
Anja Johansen,
toppkandidat for Vågan Venstre og 5.kandidat for Nordland Venstre