Når vi får avstand til den grufulle hendelsen i tid, begynner vi automatisk å reflektere og analysere, for på den måten å prøve å forstå det som har hendt. Det vil alltid være slik at den enkelte har sin opplevelse av årsakssammenhengen, men vi skal vokte oss vel for å tro at den er allment gyldig.
Det var imidlertid mange som trodde at det var muslimer som stod bak gjerningen, da nyheten om terroranslaget mot regjeringsbyggene lekket ut. Dette utløste umiddelbart en hetsing av norske muslimer og mange norske muslimer har i ettertid sagt at de var redde for spørsmål og fordømmelse.
På telefon fra min bror som satt på restaurant i Drammen da alt startet, fikk jeg opplyst at serveringsdamen uttalte, “Huff, er det ikke fælt og det er jo kjempeskummelt for oss som bor i Drammen med så mange innvandrere!” Deretter ringte min muslimske venninne Semra Ugur for å sjekke at vi alle var i god behold. Jeg hørte på stemmen hennes at hun tok det tungt at en muslimsk terrorgruppe foreløpig ble holdt ansvarlig og min reaksjon var fortvilelse over at integrasjonsdebatten ville bli satt tilbake minst 20 år.
Nå gikk det ikke slik. Straks gjerningsmannen viste seg å være en etnisk norsk mann med ekstreme holdninger, snudde befolkningen fra å kjenne et gryende hat mot muslimer til en felles kjærlighet for de norske verdier om åpenhet, debatt og demokrati. Det er fristende å spekulere i om statslederne hadde hatt en like enkel oppgave med å samle hele folket, uansett etnisk bakgrunn til “kjærlighetstog” og blomsternedleggelse hvis attentatmannen hadde vært muslim.
La oss minne oss selv om dette i tiden framover. Det er enkeltpersonen Anders Behring Breivik som er ansvarlig for de grusomme drapene, ikke hvite, kristne. Slik ville det også vært om attentatmannen hadde vært muslim. Vi må aldri klandre uskyldige grupper. Min venninne Semra har fortalt meg at hun i denne tiden for første gang har følt at hun og andre “utlendinger” har byttet status fra å være bare innvandrere til å tilhøre en nasjon, bare med minioritetsbakgrunn. Derfor deler vi et håp om en framtidig god og nyansert debatt, basert på likeverd.
Ikke la de unge livene på Utøya ha gått tapt forgjeves. Når minnene om hendelsen etter hvert blekner, må vi fortsatt vise at vi tør å stå sammen om et åpent samfunn, preget av toleranse på tvers av religion og kultur. Vi skal også fortsatt tørre å være uenige og se på mangfold som en berikelse og et sunnhetstegn for en nasjon.
Mvh Semra Ugur og Nina E. Johnsen