AP strør i disse dager rundt seg med brosjyrer som kommuniserer «Mer velferd i stedet for skattelette». Dette er smart retorikk som treffer mange, men som jeg mener er en uheldig forvridning av virkeligheten. Velferd måles ikke i hvor mye penger som brukes, men i opplevelsen menneskene som er avhengig av systemet får.
Logikken bak slagordet er at økt skatt fører til flere og bedre offentlige velferdsytelser som igjen gir befolkningen mer velferd. Det er en logikk som ikke nødvendigvis holder, men som alt for mange kjøper.
For det første er velferd ikke synonymt med offentlige velferdsordninger. Velferd er en individuell opplevelse, ikke et system. At et offentlig system blir større, behøver ikke å bety at din og min velferd blir bedre. Selv om man vi bruker mer penger på NAV betyr ikke det at opplevelsen for brukerne blir bedre.
For Venstre er brukernes opplevelse viktigere enn hvor mye penger regjeringen har brukt på «velferd».
Tror det eller ei, men også staten sløser, gjør feil og er ineffektiv. Det at det brukes mer i offentlig sektor betyr ikke at vi får mer velferd.
En krone mer på statens hånd kan faktisk føre til mindre velferd enn om den forble i de privates hånd. Lavere skatt kan føre til mer konkurransedyktige bedrifter, flere arbeidsplasser og større skatteinntekter for staten. Økt skatt kan føre til at bedriftene blir mindre konkurransedyktige, gir færre arbeidsplasser og mindre skatteinntekter for staten. Høye skatter rammer kanskje noen rike, men i liten grad (da flere finner smarte løsninger og smutthull). Skattene rammer først og fremst næringslivet, grunderne og enkeltindivider med lav inntekt og stor familieformue (som boliger, bedrifter etc).
Det kan ikke dokumenteres noen sammenheng mellom brukernes tilfredshet og størrelsen på offentlige budsjetter. Det er for eksempel ikke slik at innbyggerne i kommuner med store utgifter til barnehager er mer fornøyd enn innbyggerne i kommuner med små budsjetter. Det kan faktisk være at de kommunene med størst ugifter har mindre effektiv drift og dårligere kvalitet i sine barnehager.Velferd bør måles i brukertilfredshet, ikke i hvor mange kroner som er brukt eller sløst bort. Barnevernet i Trondheim har for eksempel fått mer penger og flere ansatte, men kvaliteten er gått ned etter at den statlig kontrollen ble innført. Pengene brukes i større grad opp i skjemaer, dårlig struktur og byråkrati i stedet for på dem som møter barna. I skolen er det samme tendens. Lærere forteller at de ikke har like mye tid til å lære, fordi de må oppfylle en rekke nye rapporteringskrav og forholde seg til haugevis av nye regler som har kommet etter at de rødgrønne tok over makta.
En kort oppsummering:
Venstre er i mot regjeringens logikk som teller antall ansatte i offentlig sektor som mål for velstandsutviklingen. Venstre vil snu denne logikken og heller måle hva brukerne faktisk får igjen av tjenester for de pengene som brukes. Når motstand mot privat initiativ hindrer bygging av omsorgsboliger av boligbyggerlag, styrer frykten og ikke fornuften. Vi må bort fra gammeldags rød logikk, til moderne og liberal velferdspolitikk.
Les mer fra Ina på hennes blogg.