Kampen mot terror og voldsbruk skal tas, og vi skal ta den som Nordahl Grieg skrev – med ånd som våpen. Tanker og vilje som kommer fram i klasserommet, får språk, og ord som møter andres ord, kan være svært virksomme. Her kommer gode krefter i sving, og selv om bakteppet fra 22. juli er helsvart og tungt av sorg, tipper jeg vi er mange lærere som tripper etter å komme i gang med den store dugnaden.
Hvorfor er skolen en viktig valplass? Ganske enkelt fordi unge mennesker samles der. Ikke alle ville møttes hvis det ikke var for skolen, for noen er helnorske og noen nye i landet, noen er arbeidsomme og noen late, noen trener hele dagen og andre spiller hele natta. Men til første skoledag i august møter de alle sammen, fordi de ønsker å ha noe å gå til.
Norge er i støpeskjea. Unge mennesker formes, og blir det nye Norge. Integrering er en gjensidig prosess som angår alle grupper i samfunnet, men hva innvandrere gjør for å bli integrert, er ekstra viktig når vi vet at Oslos befolkning består av 27 % innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre. Når Norges befolkning vokser mot 5 millioner, vil jeg trekke fram følgende personlige erfaringer som kan berolige dem som måtte føle innvandringen som et problem:
Veldig mange av de som har kommet til Nord-Østerdalen de siste 2-3 årene, er ungdom eller unge voksne. Alderen er relevant fordi unge folk gjerne er mer fleksible og åpne for en ny kultur, og de lærer språk fortere.
Når innvandrere kommer til distriktet vårt, som flyktninger, asylsøkere eller arbeidsinnvandrere, kommer de neppe til sterke, etablerte miljøer av egne landsmenn som har bodd her lenge. Kommunen sine folk er de de møter først her, og min erfaring er at de er svært lojale og takknemlige overfor gode hjelpere i hjemkommunene sine, og overfor skolen der de får opplæring.
De elevene som selv har innvandret til Norge, står i en virkelighet som virkelig krever mye av dem. De er så forskjellige, men en ting har de felles: de har aldri opplevd maken til Norge. De undrer seg over norsk kultur. Viljestyrke, livsmot, humør, utholdenhet og sterk selvstendighet preger den typiske innvandrereleven fra fattige land. En unggutt fra et fattig distrikt i Afghanistan kan gjerne noe om å smi redskap, om å flytte planter fra fjellet til hagen, om poding av frukttrær, om provisoriske skoler og om hvordan man kan tilbakelegge store avstander i høye fjell — til fots. Så hører han om Internett og ser sin første mobiltelefon, tar beina fatt, går ifra fødestedet sitt og ender via menneskesmuglere, politistasjoner og mottak her i Hedmark, hvor vi sliter med oljedopa ungdom og tilværelsens uutholdelige letthet … Altså: Mange av de unge menneskene som kommer hit, har egenskaper som vi ikke kan være foruten. Det kan lønne seg å investere i dem, hvis vi klarer å få fram mulighetene som finnes i distriktet.
God integrering er ønskelig og fullt mulig. Det som for oss gamle ser ut som uoverstigelige kulturforskjeller, er småtteri for ungdom. I en globalisert verden kan det unaturlige bli naturlig, stort blir til smått og enkeltmennesket lever ut sitt liv med stolthet og selvfølge, uavhengig av kultur og geografi. To store oppgaver for politikere og oss alle å tenke på:
1. å gi innvandrere nok opplæring til at de kan klare seg på arbeidsmarkedet, oppmuntre dem som kan klare å skape noe selv, og gi dem tro på at dette distriktet har like gode kår som andre steder
2. å få frie unge mennesker til å kaste sine krefter inn på det godes side, få dem til å delta i samfunnet, selv om det kan virke tungt og "off-line" for dem, fordi: "den som med høyre hånd bærer en byrde, dyr og umistelig, kan ikke myrde".
Live Stokstad – lektor og fjerdekandidat på Alvdal Venstres liste