Terrorangrepet har utløst et samfunnsengasjement ingen partipolitisk vervekampanje kunne få til. Alle partiene har meldt om økt tilstrømming av medlemmer. Det er en gevinst som går helt på tvers av hensikten bak gjerningsmannens angrep. Demokratiet er beskrevet av dets motstandere som svakt og skrøpelig, men det er det slett ikke. Det er i slike situasjoner vi har opplevd etter 22. juli at det viser sin sanne styrke. Ikke noe annet styresett er i stand til å takle slike kriser som et moderne, åpent demokrati.
Mangel på deltakelse
Den største trusselen mot demokratiet vårt er ikke terrorhandlinger, det er mangel på deltakelse. Demokratiet er helt avhengig av en sterk forankring i folket. Faresignalene på at forankringen er svekket, er mange: Valgdeltagelsen har sunket i mange tiår, medlemsmassen i norske partier går nedover, partiene sliter vanligvis med å få folk til å ta på seg verv. For få personer deltar i samfunnsdebatten og i arbeidet med å forme fellesskapet vårt, særlig på lokalt plan. I 2007 valgte 61 prosent av befolkningen å delta ved kommunevalget og 57,5 prosent ved fylkestingsvalget. I 2003 var andelen enda lavere.
Noe av årsaken skyldes måten politikk fremstilles på. Det politiske ordskiftet er de siste årene blitt presset inn i en lite tiltalende tvangstrøye av strategi, personifisering og fiksering på innpakning fremfor innhold. Den politiske diskursen har tapt mer og mer terreng mot det «politiske spillet». Skal vi få flere til å delta i politikken, må vi tilbake til en saksorientert politisk debatt. Terrorangrepet gir oss nå muligheten til å legge om den politiske debatten, skape en mer respektfull tone mellom politiske motstandere og gi valgkampen en verdig ramme.
Norske politikere kjenner nå økt medansvar for å sikre at høstens valgkamp foregår på ryddig og saklig måte. Ytringsfriheten og de sterke meninger må ikke begrenses — men kanskje noen flere vil se at det ikke nødvendigvis er politikerne med de sterkeste og generaliserende medieutspillene som vil vinne fram ved dette valget?
Den viktigste støtten og æren man kan gi til ofrene, er å slutte opp om demokratiet. Rekordstor valgdeltagelse i høst vil være et rett og kraftig svar til terroren. Den har rammet oss alle, men spesielt hardt rammet er politisk engasjerte ungdommer. Ungdomspolitikerne har de siste ukene vist imponerende modenhet, klokskap og urokkelig vilje til å fortsette sitt politiske arbeid. Skal vi som samfunn honorere dette, bør vi på nytt ta opp debatten om å gi ungdommen en sterkere hånd på rattet i styringen av Norge. Stemmerett for 16-åringer er i årets valg en prøveordning i noen utvalgte kommuner. Etter min mening bør stemmerett for 16- og 17-åringer nå bli del av demokratiet vårt. Overalt.
Kronprinsen snakket til over 250 000 mennesker i Oslo den 25. juli. Han sa noe som er uendelig viktig: "Etter 22. juli kan vi aldri igjen tillate oss å tenke at våre meninger og holdninger er uten betydning. Vi må møte hver dag, rustet til kamp for det frie og åpne samfunnet vi er så glad i. Det er opp til hver enkelt av oss nå. Det er opp til deg og det er opp til meg." Ingen kunne ha sagt det bedre. Den som har synspunkter, men lar være å engasjere seg, går glipp av noe vesentlig; å ta ansvar for en sak en brenner for, for egen kommune, egen bydel. Det beriker livet å se at man selv kan bidra til forandring og ikke minst føle at en stiller opp for andre. Samhold, engasjement, eierskap og gleden av å formulere og stå for egne meninger, er noe av det positive man får igjen for politisk aktivitet.
La oss håpe at det økte engasjementet vi nå ser ikke er kortvarig. For at det skal få varig effekt, bør vi la ord bli til handling. Jo flere som blir politisk aktive, desto mer robust blir folkestyret. Enhver av oss har et ansvar. Jeg vil oppfordre alle som bryr seg: Stå opp for de verdier som utgjør grunnpilarene i det norske samfunnet. Bruk stemmeretten din 12. september. Og meld deg inn i et parti. Uansett hvilket. Nå.