Legg di hand i mi hand
Nå står vi sammen, holder hender, tenner lys og legger våre vakreste blomster mot bakken for å vise at livet er mer verdt enn døden, samhold er mer verdt enn alenegang og kjærligheten mer verdt enn frykten.
Terrorangrepene fredag 22. juli har bragt nasjonen, i sorg, sammen, men like mye som vi er sammen er opplevelsene etter tragediene på Utøya og i Regjeringskvartalet viktige hver for seg. Og selv om sorgen er kollektiv er tankene, reaksjonene og historiene individuelle.
Selv satt jeg på kontoret mitt på Stortinget. Jeg skulle vært gått for dagen, men ble sittende. Rett før halv fire ringer ei venninne som jeg skulle møtt i Venstres Hus i Møllergata og spør om jeg vet hva som har skjedd. Hun sier det må ha vært en eksplosjon. "Hva er det du sier?" "Det er glasskår overalt. Jeg må bryte meg ut," sier hun. Jeg løper mot Venstres Hus. Jeg skulle vært der for et kvarter siden. Jeg kommer ikke frem. Det er knuste glasskår overalt. Det lukter svidd. Jeg er en av flere hundre mennesker som står helt stille og bare kjenner på frykten, på stillheten, på usikkerheten.
Samme ettermiddag er jeg fortsatt redd, usikker og utrygg. Halv seks får jeg melding fra to venner på Utøya om at de blir skutt på og at jeg må kontakte politiet, men ikke ringe dem. Disse meldingene ser jeg ikke før siden.
Denne fredagen vil for alltid være en uvirkelig dag, der tall, klokkeslett og telefonsamtaler er det jeg holder meg til, og følelsene, redselen, maktesløsheten det jeg aldri vil oppleve igjen.
Den uvirkelige virkeligheten vi alle opplevde denne fredagen vil for alltid minne meg på at disse tankene, verdiene, vanene og menneskene er viktige. Onde krefter kan ta fra oss livet, men aldri våre verdier.
En høyreekstremistisk mann, med et forskrudd verdensbilde vi alltid må være på vakt for, gjorde slutt på livet til flere av mine venner, tidligere kollegaer og ville ramme et helt folk.
Flere jeg kjente, flere jeg har kranglet med, flere jeg har debattert med, flere jeg har delt matpakke med er borte. Borte fordi hans ondskap var viktigere for ham enn deres liv. Det vil jeg aldri tilgi. Han og hans ideer kan ikke stanses med vold. Han og hans ideer stanser vi med kjærligheten for de som ble rammet av hans ondskap. Hans ideer møter vi best slik Åse-Marie Nesse skriver det:
legg di hand i mi hand
så er vi sterke saman
så er vi svake saman
så er vi saman
Innlegget er blant annet publisert i Sarpsborg Arbeiderblad og Halden Arbeiderblad, papirutgaven 29. juli.