Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?
Verset over treffer oss som et nakent og inderlig sårt spørsmål, én uke etter at ett menneske forandret Norge. Når noen bomber demokratiet og skyter ungdommen vår, er det vanskelig å ikke hate — å ikke ville hevne. "Vil dere slå tilbake?", spurte den amerikanske nyhetskanalen CNN en av de overlevende fra Utøya. "Tenk hva én manns hat har ført til, og se for deg hva all vår kjærlighet til sammen vil kunne gjøre", var svaret hennes. Terroren har vist oss sitt ansikt og snakket til oss på sitt språk. Vi må nekte å forstå det språket. Vi må svare med det samholdet og den styrken landet har vist den siste uken. Forrige fredag fikk vi en knyttneve i hjertet. Nå tar vi igjen. Ikke med hevn, men med mer demokrati. Ikke med naivitet, men med tydelighet. I dag er det én uke siden minst 76 mennesker mistet livet i Regjeringskvartalet og på Utøya, og uendelig mange mennesker mistet noen de kjente — noen de var glad i og stod nær. Ingenting påvirker oss så mye som når de skyter barna våre. Ingenting håner demokratiet og idealene våre mer enn når de henretter unge mennesker som vil forandre verden og lede fremtiden. Når noen forsøker å drepe det unge engasjementet, blir det personlig. Personlig for meg og for hele Norge. Det har vi tydelig vist i dagene som har gått.
Jeg husker første gang jeg reiste på en politisk sommerleir — ikke på Utøya, men på Tromøya utenfor Arendal – i 1998. Vennene mine lurte på hvorfor jeg ville bruke skoleferien på politikk. Selv lurte jeg på om det kom til å være noen kjekke gutter der. Jeg var 18 år og kom hjem med solbrente skuldre, skitne klær og myggestikk. En nydelig gutt hadde gitt meg et kyss i strandkanten, jeg hadde diskutert politikk på dagtid og ikke sovet på ei uke. Og jeg følte at jeg hadde vært med på noe viktig. Klart jeg kunne forandre verden etter dette! Hver sommer kom jeg tilbake til Tromøya — både som deltaker og som arrangør. For meg var det sommerens vakreste og viktigste eventyr. Jeg trodde ikke jeg risikerte livet mitt fordi jeg tror på noe. Det trodde heller ikke ungdommene på Utøya. Barn og unge som engasjerer seg er noe av det viktigste jeg kan tenke meg. Unge idealister som bruker fritiden på å forandre verden, forme fremtiden og ta ansvar. Når minst 76 mennesker blir henrettet, er det et attentat mot nåtiden. Når politisk engasjerte ungdom blir henrettet, er det et attentat også mot fremtiden. Den som tyr til vold har gått tom for argumenter. Den som slapp ei bombe i Regjeringskvartalet og skjøt ungdommene på Utøya, angrep alt jeg tror på. Det gjør heldigvis at jeg tror mer — og vil mer. Og det tror jeg gjelder hver eneste en av oss i dag. Inkludert politisk engasjert ungdom — både fra AUF og fra de andre ungdomspartiene. Organisasjoner som nå opplever at nye medlemmer strømmer til, og at unge mennesker mer enn noen gang er klar for å kjempe for det de tror på. Det er det motsatte av hva terroristen ønsket å oppnå, og jeg er sikker på at ungdom fremover vil vise at han tok grundig feil — igjen og igjen. Det blir vanskelig, og det blir krevende. Vi skal gjennom en tid med klump i halsen, og vi skal jobbe med åpne sår i lang tid fremover. Men – "ingen skal noensinne skremme oss fra å være Norge", sa Stoltenberg. Ingen skal noensinne skremme ungdom fra å være engasjert heller. Er det noe vi raskt skal ta tilbake, så er det arenaen til det unge engasjementet. Arenaen til de som sørger for at vi alltid vil sloss for demokratiet. Arenaen for de som skal styre landet i fremtiden.
Når mine barn leser om 22. juli i historiebøkene, så håper jeg de leser at vi bevarte idealene og gjenvant friheten. At han tapte og at Norge vant. Jeg håper de får lese om den dagen da hele landet var venner og holdt hender. Da vi stod sammen i helvete og kikket opp mot himmelen. Jeg håper de leser at vi svarte med mer demokrati og med mer frihet. Ikke øye for øye, tann for tann. Om den dagen da kronprinsparet sørget på åpen gate — sammen med vanlige borgere. Om den dagen da statsministeren og kongen gråt sammen oss, og vi lovet hverandre at 22. juli 2011 ikke skulle bli dag null, men en videreføring av det åpne og frie samfunnet vi lever i. Et samfunn der vi fortsatt skal ha politisk debatt og meningers mot i det offentlige rom. Årets valgkamp vil måtte vente på seg, og den vil bli annerledes, men den skal likevel være full av engasjerte ungdom. Det skal ikke ondskapen og frykten ta fra oss. Attentatet mot regjeringen og mot ungdommene på Utøya, sjokkerte Norge. Verden vil bli sjokkert når de ser at det likevel ikke hvisker bort de grunnleggende verdiene våre. Når et menneske angriper demokratiet, så svarer vi med demokrati. Det er det eneste svaret vi skal gi. Kronprinsen snakket til over 200 000 mennesker i Oslo på mandag. Han sa noe som er uendelig viktig: "Etter 22. juli kan vi aldri igjen tro at våre meninger og holdninger er uten betydning". Det er kun på den måten vi kan gi mening til det meningsløse. Det morderen forsøkte å skyte til taushet, skal rope høyere og tydeligere enn noen gang før. Det vi mistet av frihet og trygghet, skal vi gjenvinne og styrke. Og de vi mistet så brutalt og meningsløst, skal vi minnes med mer engasjement — ikke mindre. Nå skal vi sørge, men vi skal også snart reise oss. Snart tørke tårer. Vi glemmer aldri – men vi fortsetter. Med ord – ikke med våpen. Med demokrati – ikke med blodige hender. Med ungdom.
Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.
Kronikken er skrevet av Venstres Eva Kvelland og stod på trykk i Fædrelandsvennen, 29. juli 2011. Du kan lese den direkte på www.fvn.no ved å trykke her.