Vi er så få her i landet, hver fallen er bror eller venn. Aldri har jeg sett en hel gudstjeneste på TV før. Aldri kan jeg huske at jeg har begynt å gråte av en direktesending på TV. Men da Jens Stoltenberg nevner Tore Eikeland, det politiske talentet og leder i AUF Hordaland, så kommer tårene samtidig med gråten til ei jente i Oslo domkirke. Det er en sterk tale.
Jeg tenker på en av våre egne politiske ungdomsledere i Hordaland. Herregud, han er jo sikkert en venn av Tore. Jeg sender han en melding og lurer på om alt går bra. Til svar får jeg en invitasjon om åpent hus for partifeller og bekjente på kvelden.
Den blå steinen er full av lys. Jeg stopper og har lyst til å gråte, men ikke her. Ikke blant folk. Jeg går videre.
Klissvåt ringer jeg på og blir sluppet inn. Ingen spøker, ingen ønsker å le. Noen flere kommer, og sammen ser vi nyhetene igjen på storskjerm. Inn kommer ei gråtende jente. Andre i rommet går bort og gir henne klemmer og støtte. Det hjelper å samles tenker jeg.
Jonas Gahr Støre sier at ingenting gir ham mer enn å se unge mennesker med tro og engasjement for demokratiet. "Kanskje er vi ikke flinke nok til å fortelle dem det", sier han. Vår egen sommerleir blir med det et tema. Det viser seg at flere har meldt seg på etter tragedien. Flere har meldt seg inn i partiet, sendt epost og lurt på hvordan de kan bli mer aktive i politikken. Har vi unge fått noe å kjempe for?
"Vi har ikke lyst til å drive valgkamp nå." Det kommer fra Siv Jensen.
Hva skjer med valgkampen lurer jeg. "Partiene må bli enige nå. Og skolevalgene vet vi ikke. Tenk Halvor, vi har en liste over alle som skulle delta fra vårt parti på alle skoledebatter i landet. Tenk deg, i AUF, alle som står på deres liste var på Utøya. Tenk deg hvor ille det må være å lage den lista på ny." Det virker meningsløst. Valgkamp virker meningsløst. Skattelette og bensinpriser. Hva har vi egentlig diskutert de siste årene?
Jeg må gå, jeg skal hjem til Sogn og Fjordane i morgen tidlig, sier jeg. Da får jeg vite at AUFs leder i Sogn og Fjordane er blant de savnede. Igjen føler jeg for å gråte, men er blant folk. Hvorfor? Hvilket menneske kan ha gjort noe slikt? Fortjener han virkelig en rettssak?
Jeg drar derifra og sjekker facebook når jeg kommer frem. En venn har skrevet: "G.W. Bush, 9/11: We’re gonna hunt you down. Stoltenberg, 22/7: We will retaliate with more democracy". LIKE.
Jeg ser nyhetene igjen, men "Vårt lille land" klippet med bilder fra tragedien blir igjen for mye. Jeg skrur av lyset, legger meg og tenker. Hvordan slår vi tilbake med mer demokrati?
Bruk stemmeretten! Ord som tidligere har virket nærmest klisjeaktig er plutselig fylt med mening. Tenk om vi ved neste valg kunne fått 99% valgdeltakelse. Ville ikke det vært det sterkeste demokratiske manifest vi kunne svart på 1500 siders galskap? Uvanlig inspirert griper jeg fatt i
Macen for å skrive noen linjer om hvor viktig demokratiet er akkurat nå. Men skrekkfilmen i hodet fra dagens vitneutsagn gir seg ikke.
Mens tastaturet bråker gråter jeg derfor stille av tanken på hvordan det må ha vært å se sine venner bli drept. Likevel, jeg har lært meg en ny sang:
Her er ditt vern mot vold,
Her er ditt sverd,
Troen på livet vårt,
Menneskets verd.
Halvor Gregusson