Vel, realiteten har vist det Norske folk og Norske studenter, at enkelte ganger så klarer ikke politikere og følge opp på deres valg løfter, men igjen, så vet nå de fleste av oss at man ikke skal selge skinnet før bjørnen er skutt, noen som Jens Stoltenberg tydelig ikke fikk med seg i månedene før han igjen inntok Statsminister rollen.
Men, man skal ikke bare skylde på Statsminister Stoltenberg når det gjelder den manglende satsingen på utdanning her til lands, fordi de utfordringene som utdanning i Norge møter, går langt utover Regjeringens virkeområde.
Om man studerer og observerer Norsk politikk over lengre tid, kan man se en styggedom ta plass, en styggedom som fungerer som en politisk hengemyr for utdanningssektoren. Denne styggedommen skyldes ikke bare ett partis manglende satsing på utdanning, men hele Stortingets manglende satsing på utdanning. Altså er alle partiene på Stortinget skyld i den manglende satsingen på utdanning, og den nåværende situasjonen som lærere og elever befinner seg i utover i hele landet. Svaret på hvordan man skal kurere denne styggedommen er enkel, men prosessen for å kunne oppnå det korrekte svaret er lang og komplisert, men, det er ikke umulig å oppnå det korrekte svaret.
Ved hvert regjeringsskifte kommer det som oftest en ny skolereform, hvor både lærere og elever må innstille seg selv på et helt nytt pensum, samt hvor lærerne må innstille seg på å lære seg helt nye læringsmåter for å kunne imøtekomme den nye regjeringens skolereformer. Mange ganger har jeg ikke skjønt meg på hvorfor lærere setter foten ned ved å streike, når jobben deres har så mange gode vilkår, som for eksempel lengre ferietid, men, når jeg tenker nærmere på det, må det være fryktelig vanskelig og slitsomt for både lærere og elever å jobbe i et arbeidsmiljø hvor man ved hvert regjeringsskifte får en "ny jobb". Tenk om man selv i sitt eget yrke skulle måtte innrette seg etter nye retningslinjer, og hvor de nye retningslinjene enkelte ganger er så forskjellig fra de gamle at det føles som om man begynner i en ny jobb. Når man tenker på det i dette perspektivet, er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor lærerne og elever sliter på skolen. Ved å skulle innstille seg etter en ny skolereform hver eneste gang man får en ny regjering, skaper man et ustabilt arbeidsmiljø for elever og lærere, som igjen dårlige akademiske og jobbrelaterte resultater.
Så hvordan skal man bli kvitt denne styggedommen som har vokst fram i den norske utdanningssektoren? Vel, svaret er ganske enkelt. For å bli kvitt denne styggedommen, må alle partiene på Stortinget, uansett størrelse, komme til enighet om èn "felles" skolereform. Det er en vanskelig prosess om å skulle oppnå èn "felles" skolereform, og partier på både høyresiden og venstresiden må inngå kompromisser med hverandre om man skal i det hele tatt kunne oppnå en slik "felles" skolereform. Men om det er kompromisser som må til for å oppnå en slik "felles" skolereform, ja, så må man bare få til slike politiske kompromisser. Slikt som utdannings sektoren er i dag, så driver ikke politikerne en forsvarlig skolepolitikk overfor den neste generasjonen med nordmenn og ovenfor den nåværende norske befolkning. Selvfølgelig vil det alltid følge nye skole reformer med et nytt regjeringsskifte, og utdannings sektoren er ikke "beskyttet" fra slike nye reformer, men, man kan redusere størrelsen på de nye utdannings reformene ved å få til en "felles" skolereform.
Ved å ha en "felles" skolereform kan man stabilisere den norske utdanningssektoren, og bedre både elevenes og lærernes arbeidsmiljø, som igjen vil resultere i bedre resultater, både akademisk og i jobb sammenheng.
Som sagt tidligere, er svaret på den utdannings utfordringen enkel, men prosessen for å kunne oppnå det korrekte svaret er en lang og komplisert prosess, men man må huske på at det ikke er umulig og gjennomføre denne prosessen. Som medlem av partiet Venstre, er denne "felles" skolereformen noe som jeg vil jobbe mot i tiden som kommer, fordi den er etter min mening utrolig viktig for Norges framtid. Om man ser på enkelte land i verden som tidligere var registrert som U-land, men som nå blir registrert som voksende industrielle nasjoner, kan man se at disse landene har satset mesteparten av deres finansielle resurser på utdanning og fornybar energi. Når man analyserer denne satsningen på utdanning og fornybar energi, kan man tydelig se at disse landene investerer sine resurser i utdanning og fornybar energi fordi disse to satsingsområdene er en stor del av det som kommer til og sikre deres nasjoner økonomisk i fremtiden. Det er på tide for oss nordmenn i Norge og åpne øynene å se at oljen ikke kommer til og finansiere vår livsstil ut i evigheten, og at om vi skal klare og opprettholde den finansielle livsstilen som vi har i dag, må vi investerer i utdanning og fornybar energi, slik som både Kina, India, Brazil og Russland nå gjør. Disse nye supermaktene vet at både utdanning og fornybar energi er en stor del av nøkkelen til deres framtiden, og det er på tide at vi i Norge og på Askøy, følger disse landene i deres fotspor om vi vil fortsette og opprettholde vår økonomiske livstil i fremtiden.
Daniel Gunnarsen
Venstres Femte Kandidat