Et bærekraftbarometer utarbeidet for NHO av Vista Analyse viser at 24 av de 25 kommunene aller nederst på bærekraftstabellen er nordnorske. Diagnosen er basert på fire kriterier: Arbeidsmarkedet, kompetanse blant innbyggerne, kommunens og innbyggernes økonomiske status og befolkningssammensetningen.
Resultatet kan alltid diskuteres, og selvsagt kan det være stigmatiserende å havne nederst på ei liste, og man kan fortsette å spørre om alle parametrene er med: Har de tatt høyde for samferdselsutfordringer og klima, for eksempel? Men vi skal ikke bruke så mye tid på det. Vi får
heller konstatere at landsdelen har mange bæresvake kommuner, men ikke nødvendigvis ubeboelige småsamfunn eller umulige innbyggere. Vi skal heller sette folk først og se på systemene.
Folketallet synker
Vi konstaterer at folketallet synker i distriktene her nord. Det fødes færre barn enn før, de unge flytter til byene, og mange blir ofte der de har tatt utdanningen. Folk blir eldre enn før og trenger pleie lenger. Antall ansatte i primærnæringene og i industri faller, og distriktene taper mest på det. Mest nærliggende er å satse på mer utdanning der folk bor, mer nyskaping, mer arbeidsinnvandring, og vi bør se på kommunestrukturen og ikke minst hvordan skatt og lønn påvirker aktivitet.
Kompetanse viktigst
Skole og kompetanseutvikling er nøkkelen både for å få utført de velferdstjenestene vi trenger og for å få til idéskaping og flere bedrifter. En kur kan være å desentralisere mer av høyere utdanning, ikke minst profesjonsutdanninger og videreutdanninger. Da når man etablerte og godt voksne i distriktene som i praksis ikke har mulighet til utdanning ved campus. Det beste er at 90% tar jobb der de bor, av samme grunn, viser forskning etter desentralisert sykepleierutdanning i Troms de siste tjue årene. Desentralisering av utdanning betyr altså ikke bare at noen får utdanning et annet sted, men at flere borgere får utdanning og sertifisering for jobb.
Så skal ikke alle bli akademikere, og der det er minst tradisjon for akademisk utdanning, er dette særdeles viktig: Vi må få langt større gjennomstrømming av elever/lærlinger til fagbrev. I dag bremser systemet katastrofalt for mange. Vi må sikre at elevene kommer i mål gjennom en langt større fleksibilitet og praksisretting i løpet. Reform 94 skapte dessverre mye frustrasjon hos dem som har sans og talent for praktisk virke.
Råvarefella
Det er ikke bare på kompetansesiden distriktskommunene er råvareleverandører. Lønns- og prisutviklingen i Norge har også gjort oppegående lokalsamfunn betydelig svakere ettersom det ikke lønner seg å foredle her til lands. I fiskeindustrien var det engang mange kvinnearbeidsplasser, slik at utviklingen gir dobbelt negativ virkning for distriktene. Reiselivsnæringen sliter med avkastning fordi vi har priset oss ut av det internasjonale markedet. Hvis vi ikke sier oss fornøyd med å være våre egne kunder og gjester innenlands, bør vi vurdere en lønns- og prisstopp.
Det kan man også oppnå ved å senke inntektsskatten i stedet for å øke lønningene. Da vil ikke bruttoutgiftene for arbeidsgiveren øke, og lønnsmottakeren vil ha like mye igjen. Avstanden til resten av verden vil ikke øke, og det vil sette større fart i norsk produksjon, ikke minst i distriktene. Skatteinntektene vil likevel øke ved mer aktivitet, og man har eventuelt mulighet for å regulere skatteinngangen med forbruks- og miljøbeskatning.
Kommunestruktur
Det er ikke gitt at kommuner får friskere økonomi av å slå seg sammen. Men det kan ikke være noe poeng i å satse på flere kommunebyåkrater når det er skole- og helsetjenester vi trenger mest. Folk er viktige, lokalsamfunn er viktige, småbedrifter er viktige, men kommunegrenser?
Jeg kommer fra opprinnelig fra Tranøy kommune. Jeg er glad i Tranøy, men kjærligheten stopper ikke brått ved kommunegrensen. Tranøy ligger på Senja, som har fire kommuner. Jeg er mer glad i Senja, og mest i folket der. De fortjener ikke politiske systemer som sender dem til bunnen av tabellen.