Venstre deler Høyres ønske om å fjerne den åpne omsetningen av narkotika på Oslo S. Vi har riktignok vært uenige i mange av byrådets valg av metoder, blant annet har Venstre gått inn for å utvide lavterskeltilbud som sprøyterom og akuttovernattingsplasser, og å øke muligheten for å gi rusavhengige medisinassistert behandling. Her har byrådet etter Venstres syn nedlagt en for svak innsats, og dessuten gjort en del ukloke valg, spesielt med tanke på åpningstider og kravene som stilles for å kunne benytte seg av disse tilbudene.
Men vi har i det minste trodd at vi var enige om motivasjonen, som for Venstre er å hjelpe byens svakeste borgere med å kjempe seg ut av sin svært uheldige livssituasjon. Nå ser vi at det for Høyres kandidat dreier seg om at folk skal slippe «å måtte ta omveier rundt sammensunkne mennesker med brukerdoser i lysken». Jeg tillater meg å spørre: hvem høres denne beskrivelsen verst ut for? Den forbipasserende som få minutter senere sitter på en trikk på vei til en trygg jobb eller et varmt og godt møblert hjem, eller det «sammensunkne mennesket» som ikke har noe annet sted å gå, og som blir sittende igjen, bokstavelig talt fullstendig avkledd i sin avhengighet, midt i det mest offentlige rommet vi har her i landet?
Innlegget fra Høyres bystyrekandidat viser også en manglende evne til å ta faglig innsikt innover seg. Byrådet har iherdig minnet om at den pågående politiaksjonen tar utgangspunkt i anbefalinger fra en nyutgitt rapport fra Senter for rus- og avhengighetsforskning (Seraf), som presenterer en del observasjoner fra fem byer i Europa som har lyktes bedre enn Oslo i sitt arbeid med rusomsorg. Rapporten viser at dersom det finnes et godt koordinert og tilstrekkelig utbygget hjelpeapparat klart til å ta i mot narkomane som ønsker seg vekk fra gata, har politiets innsats med å bryte opp samlingsplasser en langt mer varig effekt. Dette er viktig fordi synlige møteplasser tiltrekker seg stadig flere rusavhengige, og fungerer dermed som inngangsport til et svært belastet miljø. Byrådet ser imidlertid ut til å ha hoppet lett over de avsnittene i rapporten som beskriver hjelpetilbudet, og fokuserer etter Venstres syn for mye på politiets rolle.
For Venstre er det åpenbart at en koordinert innsats innebærer langt mer enn at frivillige og offentlige instanser holdes orientert om politiets aktivitet. Dersom politifolk skal vise narkomane bort fra et offentlig område, bør de også kunne svare på spørsmålet som utvilsomt følger: Hvor kan jeg gå når jeg ikke får lov til å være her? Dette sier Oslo kommune og det statlige hjelpeapparatet lite om. Resultatet er at omsetningen og bruken av tung narkotika flyter utover hele byen, og etablerer seg som en mengde mindre samlingssteder, så det blir vanskeligere å holde oversikt og drive oppsøkende virksomhet. Dette gavner selvfølgelig ingen, hverken rusavhengige eller de som bor i nærheten av de nyoppståtte illegale markedsplassene.
Som lokalpolitiker på St. Hanshaugen har jeg vært i kontakt med beboere, ansatte og naboer til Ila hybelhus, som er et godt eksempel på de utfordringene vi står ovenfor i Oslo i dag. Dette er i utgangspunktet et meget viktig tilbud, med dyktige og dedikerte fagfolk som gjør en uvurderlig innsats. Problemet er bare at Ila blir stående så sørgelig alene som sentrumsnære langtidsboliger for narkomane, og at kommunen dermed må plassere langt flere der enn det som er faglig forsvarlig. Dette gjør den individuelle oppfølgingen svakere enn den burde ha vært, det oppstår lettere konflikter mellom beboerne, og ikke minst må naboene leve med usikkerhet om hvorvidt de kan slippe barna sine ut i bakgården, eller om det har vært noen der i løpet av natten og etterlatt seg sprøytespisser eller andre farlige gjenstander.
Disse naboene skjønner imidlertid at også narkomane må ha et sted å bo. Det er derfor de ikke krever at tilbudet blir lagt ned, men i stedet ber meg om å jobbe for å styrke bemanningen, eller å fordele overnattingsplassene på flere steder. Det vil jeg gjerne gjøre, men hverken jeg eller Venstre klarer det alene.
Oslo Venstre har i flere tiår vært forkjempere for økt innsats i rusomsorgen. Vi har sloss for garantert behandling innen 24 timer etter avrusning, styrkning av arbeidstreningstilbudet og utvidet bruk av medisinassistert behandling. Venstre vil ha en helhetlig rusomsorg, som setter folks individuelle behov først. For å få til dette, må vi i det minste være enige om at det viktigste er å hjelpe, ikke å flytte problemer til mindre synlige steder i byen.
Karl Arthur Giverholt, fungerende leder, St. Hanshaugen Venstre
En kortere versjon av innlegget stod på trykk i Aftenposten Aften 13. juli. 2011