Gjemnes Venstre ønsker å legge til rette for Det Gode Liv på landet

Om jordvern, matforsyning og bygdeutvikling i Norge
I sitt innlegg i RB 30/3 dokumenterte småbarnsfar Vegard Øverås Lied at nedbygging ikke er noen trussel mot matjorda i Norge — nydyrking har større omfang enn omdisponering av jordbruksareal til utbyggingsformål. Dette innlegget har utløst mange reaksjoner fra bondeorganisasjonene, som helt ignorerer det faktum han dokumenterte.
Ett svarinnlegg kom fra Stein Brubæk, som opplyste at matproduksjonen i Norge er flyttet fra norsk jord til dyrkajord i andre land, særlig Brasil. Årsaken er den omfattende bruken av importert kraftfor i husdyrproduksjonene. Dette kan umulig være et argument for at norsk matjord trenger vern mot nedbygging. Skal norsk mat produseres på norske ressurser må det bli mer lønnsomt for norske bønder å bruke norskprodusert kraftfor. Grunnen til at det er så lønnsomt å benytte importert kraftfor er neppe at norsk matjord er blitt nedbygd. Vi har faktisk aldri hatt større jordbruksareal i drift i Norge enn vi har nå.
Det er riktig at matproduksjonen i verden må øke dramatisk de neste tiårene, og dette må også få konsekvenser for norsk landbruk. Men økningen trenger ikke og bør ikke skje gjennom en fortsatt økning i jordbruksarealet. Verden trenger areal også til andre formål enn landbruk, herunder til boliger og annen næringsvirksomhet. Derfor må mesteparten av økningen skje gjennom økt arealproduktivitet. Dette er mulig de fleste steder, også i Norge, der vi har en meget høy produktivitet per årsverk på bekostning av arealproduktiviteten. Økt arealproduktivitet forutsetter antakelig at bruksstørrelsen går ned, ikke opp, slik trenden er nå. Vi har altså en konflikt mellom arealproduktivitet og produktivitet per årsverk. Dette fins det ingen enkel løsning på, men høyere matvarepriser kan hjelpe. Inntil det skjer vil mesteparten av økningen i matproduksjonen komme i utlandet, mens norsk landbruk forsetter å være kapital- og arealintensivt, fordi det er nødt til å være så arbeidsekstensivt grunnet vårt norske lønnsnivå.
Den lave arealproduktiviteten i norsk landbruk kommer blant annet til uttrykk gjennom gjengroingsproblematikken. For bratt og dårlig arrondert landbruksareal kan arealproduktiviteten øke betraktelig dersom arealet omdisponeres fra arbeidsekstensivt kommersielt landbruk til et mer arbeidsintensivt hobbylandbruk. Dette er mulig gjennom fradeling av parseller på størrelse med gammeldagse "tomtebruk" (5-20 dekar) der folk kan bo og ha en hage der de dyrker mat til eget bruk. Den samfunnsøkonomiske nytten av dette er på ingen måte avhengig av om produksjonen kvalifiserer for produksjonstilskudd eller skattlegges som næring.
Gjemnes Venstre går inn for å tillate en romslig praktisering av både jordvern og strandsonevern slik at flere får anledning til å bosette seg i spredt bebyggelse på eiendommer som gir lett adgang til sjøen og er store nok til å muliggjøre hobbyproduksjon av mat. Det bør være en forutsetning at slike tomtebruk kun etableres på det mest marginale landbruksarealet, som er så tungdrevet at det i dag er truet av gjengroing. Men slikt areal har vi mye av både i Gjemnes og resten av fylket. Vi tror ikke noen flere naust på egen (bolig-) tomt vil true allmenn ferdsel langs strendene heller dersom annen bebyggelse trekkes tilstrekkelig langt unna strandlinja.
Heidi Hogset, leder av Gjemnes Venstre
Publisert som leserinnlegg i Romsdals Budstikke 13/4-11