Faktum er at uten innvandrere stopper Norge opp. Hvis du synes dette høres ut som en drøy overdrivelse, ta deg en tur til bygda og se selv. Norske gårder, fiskevær, eldrehjem, sykehus, skipsverft, oljerigg og servisbedrifter klarer seg ikke lenger uten folk fra andre land. Og ikke nok med det. Distriktskommunene trenger langt flere innvandrere de neste 20-30 årene. Klarer vi ikke å lokke mange nok nordover, står en viktig del av den norske folkesjela i fare: ønsket om å fortsatt befolke hele det vidstrakte landet .
Bygdene trenger flere folk
Bygde-Norges fremtid er etter hvert uløselig knyttet til at utlendinger bosetter seg, jobber, får barn og bidrar til at det er lys i husene. De innfødte kan vi ikke regne med i denne sammenheng. For mens staten pøser på med penger til utkantkommunene, gjør nordmenn det de har gjort i årtier: De forlater bygdene på Vestlandet og i Nord-Norge til fordel for byene. I en rekke kommuner synker folketallet raskt. De unge flytter, og gjennomsnittsalderen på dem som sitter igjen, blir stadig høyere. Effekten kommer på toppen av at vi vil få mange flere eldre de kommende tiårene.
Prosjekt i Nordland
Nordlendingene ville ikke lenger sitte og se på den triste utviklingen. Mens innvandrernes fæle påvirkning på den norske velferden ble diskutert i riksdekkene media for noen uker siden, ble det samtidig holdt en spesiell samling, langt unna hovedstaden og uten store avisoppslag: det første møtet i det såkalte tilflyttingsprosjektet, arrangert i regi av Nordland fylkeskommune og i samarbeid med kommuner, NAV, Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet, Husbanken, NHO, you name it. Tilflyttingsprosjektet er et forsøk på å legge bedre til rette for innvandrere som kunne tenke seg å befolke fraflyttingskommuner. I fellesskap skal kommunene trene på å lokke til seg nye innbyggere, gjennom boligutvikling, forbedrete integreringstiltak og en tilflyttingsstrategi.
Situasjonen begynner å bli kritisk både i Nordland og i andre fylker. Bare lille Meløy vil trenge 250 nye ansatte i kommunen frem mot 2015, alt fra lærere og helsefagarbeidere til sykepleiere. Hvor skal de komme fra? Asker eller Bærum? Neppe. Heller Latvia, Nederland, India eller Irak. Langtidstendensen for landet som helhet er dramatisk. Bare i eldreomsorgen vil Norge trenge 250.000 flere ansatte frem mot 2050, har SSB regnet ut.
Kamp om kvalifisert arbeidskraft
Nordlendingene har alt skjønt det, men jeg tror at flere snart bør ta inn over seg et annet — nokså uvant – moment i innvandringsdebatten: Spørsmålet om hvor attraktiv egentlig Norge er i kampen om utenlandsk arbeidskraft. Norske bedrifter og kommuner er nemlig ikke alene om å lete etter fagarbeidere og spesialister. Å få tak i velutdannet arbeidskraft blir stadig viktigere i de vestlige landene som sliter med en aldrende befolkning og for lave fødselstall. Det er langt fra sikkert at utlendinger som vi her på berget vil ha behov for i fremtiden, har Norge som drømmeland når de kan velge og vrake mellom tilbud fra resten av Europa, USA, Canada og Australia. Skal valget falle på Norge, må vi jobbe hardt for det. Ikke minst må vi begynne å jobbe med vårt syn på innvandring.
Stikke hodet i sanden?
Selvsagt kan man konkludere annerledes. Man kan stikke hodet i sanden og holde fast ved at det ikke må komme flere innvandrere nå. Det er en ærlig sak å mene at det blir for slitsomt å måtte integrere så mange mennesker. Men da bør man også ta med i regnestykket at det å stenge grensene i praksis innebærer å legge ned deler av distrikts-Norge for godt. Istedenfor å spørre nordmenn om de er for eller mot innvandring, bør man heller spørre hva folk helst vil ha: færre innvandrere eller fortsatt levende bygder i hele landet.