Hvert år dør over tusen ulovlige innvandrere og flyktninger i forsøket på å komme seg til Europa. Norge har et medansvar i migrasjonstragedien som utspiller seg ved Europas grense. Men regjeringen Stoltenberg har i årevis kjørt en kynisk linje: Man har vært opptatt av å sikre seg tilslutningsavtaler med EU på justis- og politiområdet og samtidig forholdt seg taus til den humanitære katastrofen som foregår ved yttergrensen av Schengen-området. Det må bli slutt på denne ansvarsfraskrivelsen. Regjeringen må endelig engasjere seg aktivt i oppbyggingen av et rettferdig felles asylsystem i Europa.
I 2009 kom det ca. 250 000 immigranter til Europa. Et rikt kontinent som vårt bør være i stand til å kunne håndtere et slikt antall mennesker på en rettferdig og human og måte. Slik er det dessverre ikke. Selv om europeiske land er forpliktet av samme konvensjoner og direktiver, fungerer ikke Dublin-forordningen i sin helhet. Asylpraksisen i landene er fortsatt sprikende. For å få slutt på dette asyllotteriet, vil EU utvikle et felles europeisk asylsystem (CEAS) innen 2014. Asylsøkernes rettigheter skal ikke lenger avhenge av tilfeldigheter, som hvilket land i Europa som får ansvaret for å behandle deres søknad.
Norge har et ansvar
Som medlem i Schengen-samarbeidet, EUs grensekontrollorgan Frontex og Dublin-systemet er Norge fullverdig deltaker i Europas grensekontrollsystem. Dermed har vi et ansvar både for det eksisterende samarbeidet og den videre utviklingen av europeisk migrasjonspolitikk. Utover det, har Norge et moralsk ansvar for å involvere oss aktivt i arbeidet med å utvikle en rettferdig og human europeisk flyktning- og asylpolitikk.
Men regjeringen har så langt knapt vist interesse for problemstillingen. I Stortingsmeldingen "Norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv" (2009-2010) kommer regjeringens passive og kyniske politikk til uttrykk. Mens fokuset i EU er rettet mot hvordan immigranters rettsikkerhet og samarbeidet mellom landene kan styrkes, er den norske regjeringens mål "å unngå at en uforholdsmessig stor andel av asylsøkerne som kommer til Europa søker asyl i Norge" (s. 8). Regjeringens politikk har lykkes. Antallet asylsøkere som kommer til Norge går ned. Innstramningene har gitt en besparelse på 2,5 milliarder kroner. Regningen er det andre europeiske land som betaler. Ankomstene til Europa har nemlig ikke gått ned.
Ond spiral
Meningen med Dublin-forordningen undergraves når land som Norge bruker dette systemet til å drive ansvarsfraskrivelse og ikke ansvarsdeling. Innstramninger som har til hensikt å skremme asylsøkere bort til et annet land kan føre til en ond spiral. Andre land vil føle seg presset til å gjøre det samme som Norge, noe som igjen vil føre til lavere standarder for behandlingen av asylsøkere. EU ønsker å motvirke en slik utvikling som også Norge er en pådriver av.
At den norske regjeringen er mest opptatt av å stenge grensene, og ikke bryr seg nevneverdig om menneskene som flykter hit, viser også et annet tall: Av de fire støttefondene EU har opprettet for å forbedre landenes håndtering av innvandrere og flyktninger, støtter Norge kun yttergrensefondet for økt grensekontroll. De andre EU-fondene – flyktningefondet, integrasjonsfondet og returfondet – som gir penger til bedre behandling og integrering av asylsøkere, får ikke norsk støtte.
Vi må involvere oss mer
Venstre krever at regjeringen aktivt involverer seg i prosessen rundt utviklingen av CEAS og at de støtter opp under ideen om å utvikle et felles kvotesystem for flyktninger i Europa. Dessuten bør Norge avsette penger til EUs flyktningefond, integrasjonsfond og returfond og tilby hjelp til land som Hellas og Malta som sliter med å bygge opp et bærekraftig asylssystem. Norge må også involvere seg mer i etableringen av partnerskap med landene immigrantene kommer fra, samt med de landene som migrasjonsstrømmene beveger seg gjennom for å bedre beskyttelsen for flyktninger på kort sikt og minske migrasjonsstrømmen på lang sikt.
Rebekka Borsch, 2.-kandidat Buskerud Venstre, leder Buskerud Venstre