Vi har mange sosialdemokratiske partier i Norge, og annethvert år ser de seg nødt til å finne kampsaker som er egnet til å markere de forskjeller som måtte finnes, og ignorere den gjennomgripende enigheten de er belemret med i fordelingspolitiske spørsmål. I år er konkurranseutsetting av offentlige tilbud er slik sak, foranlediget av den senere tids avsløringer av kritikkverdige forhold på sykehjem drevet av private aktører. Som politiker i Venstre er det med en viss fortvilelse jeg registrerer at debatten, dersom den får domineres av Arbeiderpartiet/LO på den ene siden og Høyre/Frp på den andre, hverken vil gjøre oss særlig klokere, eller bringe oss noe nærmere bærekraftige løsninger som sikrer både nåværende og fremtidige generasjoners rett til et kvalitativt tilfredsstillende omsorgstilbud.
Skal en tro venstresidens retorikk, er konkurranseutsatte sykehjem iskalde profittmaskiner som innhenter stadig økende overskudd gjennom å drive rovdrift på sine ansatte, mens det offentlige produserer de samme tjenestene med en uangripelig integritet og henblikk utelukkende på beboernes velferd. Høyresiden mener tvert imot at det offentlige er preget av et ugjennomtrengelig og ansiktsløst byråkrati, som takket være sitt monopol kan fungere så ineffektiv at pleietrengende såvidt kan forvente en hastig servert brødskive til middag, som forøvrig må serveres presis klokken 13:00, fordi de ansatte skal komme seg hjem til sin egen varmrett klokken fire.
En trenger knapt å ha vært innom et sykehjem for å skjønne at begge disse standpunktene i beste fall er karikaturer, i verste fall bevisste forsøk på å spre frykt blant en befolkning som vet at de fleste en eller annen gang i løpet av livet vil bli avhengig av offentlig hjelp og omsorg. I virkeligheten er konkurranseutsetting — jeg hadde nær sagt selvfølgelig — hverken den Store Stygge Ulven eller Den Ultimate Løsningen på alle offentlige problemer.
Spørsmålet om hvorvidt et gitt offentlig tilbud skal produseres på den ene eller den andre måten er komplekst, og må vurderes individuelt i hvert enkelt tilfelle. Skal det konkurranseutsettes, er det avgjørende at det gjøres på en skikkelig måte, med detaljerte kravspesifikasjoner og kontrakter som utvetydig avklarer ansvarsområder og hva oppdragsgiver forventer av leverandøren. Konkurranseutsetting skal ikke dreie seg om å finne det billigste alternativet, kvalitet kan og bør være det viktigste kriteriet når anbud skal vurderes.
Så langt de tekniske aspekter ved konkurranseutsetting. Enda viktigere for Venstre er det faktum at den bipolare debatten forbigår et fenomen vi har meget god erfaring med i Oslo, nemlig institusjoner drevet av frivillige organisasjoner og ideelle stiftelser. De tre sykehjemmene i byen som scorer best i tester av brukeres og pårørendes tilfredshet — Cathinka Guldberg-senteret i min egen bydel St. Hanshaugen, Sofienbergsenteret på Grünerløkka og Kajalund sykehjem på Ullern — er alle eksempler på denne driftsformen. Dersom man vil forsikre seg om at den beste tilbyderen i hvert tilfelle får oppdraget, vil det være en god begynnelse å sørge for at disse aktørene kan delta i konkurranser på lik linje med kommersielle bedrifter.
Det viktigste må være at omsorgsoppgavene utføres på en måte som er til beboernes beste og samtidig verner de ansatte mot brudd på arbeidsmiljøloven. Dette har vist seg svært vanskelig å få til i praksis, og erfaring tilsier at hverken det offentlige eller internasjonale selskaper kan garantere at begge disse hensyn ivaretas. For Venstre er det en sentral oppgave å sikre at de frivillige organisasjonene fremheves og verdsettes, som de samvittighetsfulle tilbyderne av omsorgstjenester de gang på gang har bevist at de er. Så får det bli opp til andre å ta den virkelighetsfjerne symbolkampen mellom det offentliges høyverdighet og de privates effektivitet.