Det lover ikke bra at det ikke er et bredt forlik på Stortinget vedrørende samhandlingsreformens finansieringsgrunnlag. Vi risikerer endringer ved en ny regjering. Det er nesten uholdbart for en kommune. Regjeringen gambler på høyt nivå når de setter reformen ut i livet uten den nødvendige forankringen. Kommunene har to valg: En aktiv eller passiv tilnærming til reformen. Jeg er innstilt på at Stavanger skal sikre et lokalmedisinsk senter så raskt som mulig på nyåret, først i midlertidige lokaler og så nye lokaler på Våland. Vi må være aktive. Men vi trenger garantier ?
Apropos forankring. Samhandlingsreformen er gigantisk. Vi snakker sannsynligvis om den største helsereformen i moderne tid. Det har vært vanskelig for oss som har fulgt arbeidet på nært hold å begripe reformens konsekvenser for den enkelte innebygger. Jeg tror enkeltinnbyggeren ikke er gitt tilstrekkelig forståelse for hva som skal innføres av helseendringer fra første januar. Det er alvorlig. Her har åpenbart systemene vært viktigere enn hensynet til enkeltmennesket.
Reformen om primærhelsetjeneste, sykehjemsreformen, ansvarsreformen (puh), fastlegeordningen, opptrappingsplanen for psykisk helse og sykehusreformen blekner i forhold. Men de hadde det til felles at det var bredt stortingsflertall som sto bak. Samhandlingsreformen er, når den en vakker dag er innført i sin fulle bredde, helsepolitisk altoppslukende. Den handler om spesialisthelsetjeneste, om fastleger, om kommunehelsetjeneste og den vil etter hvert angå alle helseområdene, ikke bare det somatiske. Reformen skal utgjøre fornyet satsning på forbygging, det er økt ansvar på kommunene, det er oppbygging av nye kommunale funksjoner og det er redusert vekst i spesialisthelsetjenesten. Samhandlingsreformen kan endre Helse-Norge. Jeg undres over om vi alle er forberedt på hva som rammer oss første januar 2012?
Men hva mer er samhandlingsreformen? Det er to områder som synes å være bærende:
For det første hevdes det: Mange utskrivningsklare pasienter blir liggende på sykehus og vente fordi kommunen deres ikke har et tilbud til dem. Det er ikke bra for pasientene og det er kostbart for samfunnet. Samarbeid mellom kommunene og sykehusene skal forhindre dette.
Min kommentar: Dette er en sannhet med modifikasjoner. Påstanden fordrer at det i alle helseforetaks nedslagsfelt er et noenlunde likt forhold mellom antall sykehussenger og innbyggertall. I det øyeblikk to helseregioner har samme innbyggertall, men ulikt antall sykehussenger resulterer det i en urimelig merbelastning i kommuner som ligger i helseforetaket med færre senger. Mye tyder for eksempel på at Trondheim i så måte har flere sykehussenger enn Stavangerregionen. Videre handler det om at «utskrivingsklare pasienter» er og blir et relativt begrep. Når en hjemmeboende eldre faller og brekker lårhalsen og sykehuset mener at pasienten trenger opptrening etter operasjonen for å klare seg hjemme, er vedkommende da utskrivingsklar? Det er også all grunn til å spørre seg om utskrivingspraksisen er lik i alle helseforetak. Men fra 1. januar er alle utskrivingsklare pasienter kommunes ansvar fra dag en. Makter vi ikke å etablere et tilbud må kommunen betale for hvert døgn som går etter at pasienter er erklært ferdigbehandlet. Men dette er sakens kjerne: Ulike antall tilgjengelige sykehussenger og ulik utskrivingspraksis i nasjonalt perspektiv kan medføre radikale forskjeller for kommunene.
Stavangertiltak: Vi har i dag en intermediær avdeling på Stokka sykehjem. Intermediær betyr ganske enkelt mellom. Et medisinsk tilbud mellom sykehus og sykehjem. Skal vi ta imot pasienter fra dag en må dette tilbudet utvides radikalt. Da er det naturlig å opprette lokalmedisinsk senter. Det er behov for et større antall senger, egen rehabiliteringsenhet m.m. En egen gruppe i kommunen arbeider med en nærmere funksjonsbeskrivelse.
For det andre sies det: Mange pasienter må legge ut på lange reiser til sykehus for å få enkel behandling. Samarbeidsavtaler mellom kommuner og sykehus skal legge til rette for at pasientene behandles i kommunene hvis de der får et like godt, eller bedre tilbud som på sykehus.
Min kommentar: Det kan drøftes hvor mange «mange» utgjør. Det hersker liten tvil om at de fleste innbyggere her til lands ikke har en lang reise til sykehus. Jeg vil tro at de færreste pasienter noen gang får et bedre tilbud på et lokalmedisinsk senter enn de kan få på et sykehus. Det er ikke majoriteten av oss som reiser langt for en enkel sykehusbehandling. Jeg tviler ikke på at det er en tøff belastning for den det gjelder og at mange skulle ønsket å slippe unødvendige reiser. Men jeg antar at de fleste av oss også i framtiden helst vil bli behandlet på et av dagens lokalsykehus eller universitetssykehus. Her er samhandlingsreformen på sitt svakeste. Vil 430 kommuner kunne bygge opp en tilstrekkelig medisinsk behandlingskapasitet? Dagens krav til topp moderne utstyr, spesialister og gode faglige miljøer, får meg til å tvile om vi kommer dit at alle landets kommuner kan over tid tilby et tilstrekkelig behandlingstilbud.
Stavangertiltak: I Stavangerregionen med svært korte avstander til sykehus må løsningen først og fremst være knyttet til at sykehjemmene har god legedekning, muligheter for å ta enklere røntgenundersøkelser, blodprøver og behandling av infeksjoner m.m. Kan vi spare en sykehjemsinnleggelse for en sykehjemspasient ved å gi behandlingen på sykehjemmet har vi bedret helsekvaliteten. Derfor er det så avgjørende viktig at det nye Lervig sykehjem også får tilstrekkelige lokaler til å ivareta slike funksjoner.
Mitt spørsmål til slutt er direkte til helse- og omsorgsministeren: Garanterer du for at alle drifts- og investeringskostnader i et framtidig lokalmedisinsk senter er fullfinansiert? Svarer du ja, er vi i gang i høst. Svarer du nei, tar vi ikke i samhandlingsreformen med en ildtang engang. Sånn er det bare ?
Kommentaren har også stått på trykk i Rogalands Avis her >>