Prosjekt omdømmebygging
«Evig eies kun et dårlig rykte» synger Henning Kvitnes. Rana har slitt med dårlig rykte i mange tiår. Lenge før jeg flyttet hit, for godt over 40 år siden, hørte jeg om Ranasamfunnet som hadde sugerør rett inn i statskassen og jernverkskulturen med tøff omgangstone og slett arbeidsmoral. Rødrøyk og forurensing gjorde ikke byen mer attraktiv, men folk hadde behov for jobb og fant seg i at forholdene var som de var. I dag tror jeg knapt noen ville flyttet hit under slike forhold. Etter at jernverket ble nedlagt har dette ryktet lagt seg, men stadig nye negative hendelser har satt kommunen på dagsorden. Støvplagene har fulgt oss frem til idag, men også de ser nå ut til å bli bragt under kontroll. De er i alle fall ikke i det daglige mediebildet lenger. Så kom Terrasaken med nytt negativt fokus på kommunen, og den er vi vel på langt nær ferdig med. Som om ikke dette var nok har Rana siste halvår klart å få negativ omtale i landets aviser på grunn av flere uheldige hendinger i administrasjon og politikk i kommunen. Det ser ut som vi ikke klarer å «lukke» en dårlig omtale før vi har en ny på gang. Sykehusstrid, politireform og nå flyplassaken har bidratt til at vi også har en del naboer som prøver å skape et bilde av oss ranværinger som vi ikke bør vedkjenne oss, og vi trenger virkelig å få til en endring på det negative omdømme både for oss som velger å bo her og i forhold til naboene og landet forøvrig. Spørsmålet er hvordan vi skal få det til.
Først av alt må vi erkjenne at vi trenger å bedre omdømmet vårt og at all endring krever vilje og systematisk arbeid. Næringslivet har i lang tid jobbet med omdømmebygging for å markedsføre og selge sine tjenester og produkter, og det er sikkert mange gode erfaringer og ideer å hente fra deres arbeid. Og kanskje enda bedre; kommunen kan få næringslivet med på lag for å markedsføre Rana som en god kommune å bo i. Vi har felles interesse i ønsket om å få flere nye innbyggere, og for å lykkes med det trenger vi å få publisert til all verden at det er bra å bo i Rana. Det må mobiliseres til fellesskapsfølelse og samhold, og så må vi begynne å snakke godt om hverandre. Det er vanskelig å få andre til å synes godt om oss dersom ikke vi selv klarer det. Vi må lære oss «å spille hverandre gode» som det heter på fotballspråket.
Det finnes mange ulike grunner til at vi velger å leve og bo i Rana. Spør noen meg om hva det er som gjør at jeg har slått meg ned her, så svarer jeg naturen. Jeg kunne gitt flere svar, men mange av oss som valgte å bosette oss her i «rød-røyk»-perioden gjorde det nettopp fordi at vi oppdaget de unike mulighetene til naturopplevelser som finnes her. Rana er en av landets Nasjonalpark-kommuner, og grunnen til det er at vi har naturkvaliteter som ikke finnes hvor som helst. Vi burde nok være bedre til å ta vare på å verne om denne skatten, og med stolthet videreformidle at vi bor i et unikt område med nærhet til både høgfjell og storhav, spennende grotter, gode fiskevann, flotte hytter som står åpne for fjellvandrere osv, osv.
Naturen er en av de kvalitetene som vi kan beskrive når vi skal fremheve fortrinnene ved vår kommune, men det finnes et uttall av andre som kan trekkes frem. Selv er jeg kry når jeg kan fortelle at vi har Nordland Teater lokalisert i byen, at vi har ballettstudioer som gir danseglade unger et eventyrlig tilbud, at kulturskolene produserer talenter i ulike musikksjangere og at vi har et kor-og musikkmiljø som på tross av uegnede øvingslokaler klarer å gi oss som bor her så mange gode kulturtilbud at det er vanskelig å få med seg alt. Vinterlysfestivalen, Smeltedigelen, Bakeribygg-festivalen og Verket kan vi med rette også skryte av, og revyene som hvert år produseres og fremføres av amatører rundt om i bygdene. Badeland dekker ikke bare svømmetilbud til vår kommune, jeg har til og med opplevd å høre vefsndialekt blant de mange som koser seg der. Blomsterprakten som preger byen om sommeren er også en kvalitet jeg er stolt av. Slik kunne jeg fortsette med å trekke frem det jeg setter pris på, men jeg tenker at vi heller skulle starte en konkurranse hvor alle innbyggerne ble invitert til å fortelle hva de synes er bra ved å bo i Rana. Tenk dere hvilke Sareptas krukke vi kunne øse av når vi skulle ut å markedsføre oss.
Lykkes vi nå med å få et kunnskapssenter på plass, kan vi også bruke fortrinnene våre for å tiltrekke oss studenter. Vi kunne reklamere med at her slipper de køkjøring, pendlertog som svikter og andre tidstyver som frarøver dem tid som de kan bruke til positive aktiviteter som det finnes rikelige tilbud av. Kampen om ungdommen og studentene er ganske hard, og denne gruppen er også rimelig beviste på hva de ønsker. Distriktskommisjonen satte ned et Ungdomspanel som skulle finne ut hvilke kriterier som var avgjørende når ungdom skulle velge bosted. De konkluderte med at vakre tettsteder og god kommunikasjon var avgjørende for deres valg. Her tenker jeg at vi har en utfordring. Estetikk har ikke alltid hatt høy status i Rana, noe byen bærer preg av. På den andre siden ser jeg også muligheter, fordi store deler av byen bare venter på å bli forvandlet til et vakkert sted, forbedringspotensialet er stort og det er ikke ugjennomførlig å kunne fremstå som en attraktiv og vakker by. Kommunikasjonsmessig har vi jo både veier, tog, flyplass og rimelig nærhet til sjøtransport, så det vi trenger å forbedre er standard, pris og frekvens for å bli konkurransedyktig også her.
Det gjelder bare å se mulighetene og ikke minst; ville en endring av vårt omdømme. Jeg har stor tro på at det er mulig å gjøre refrenget i Kvitnes vise til skamme. Men det kommer ikke av seg selv. Det krever en innsats, og jeg tenker at vi alle har et ansvar for å bidra med å snakke positivt om vår hjemplass – men hvem tar utfordringen til å være pådrivere og administratorer for et «Prosjekt omdømmebygging» i Rana?
God helg.