I en kronikk i Dagsavisen 5. mai kritiserer SVs Snorre Valen og Bård Vegar Solhjell Høyre for å være for lite liberalt. Det er fascinerende å se sosialister krangle med konservative om hvem som er mest liberale, når ingen av dem vil vedkjenne seg liberalismen fullt og helt.
Liberalisme handler ikke om enkeltsaker. Alle parti i Norge kan innta liberale standpunkt nå og da. Høyre er for å liberalisere arbeidsmarkedet og vil bygge ned offentlige monopol. Det er liberalt. SV er mot datalagringsdirektivet og vil føre en liberal innvandringspolitikk. Det er også liberalt. Men det er ikke nok å være liberal på enkeltområder, og konservativ og sosialistisk på andre.
«Liberale verdier» har positiv klang i så godt som alle politiske miljøer. Derfor er det ikke rart at mange partier ønsker å smykke seg med ordet «liberal». Men av en eller annen grunn føler de fleste parti for å legge til et «men». Det går som regel slik: «SV er et liberalt parti, men vil ikke la markedsøkonomien ta over styringa». Eller slik: «Høyre er et liberalt parti, men vil samtidig holde oss til trygge, nasjonale verdier».
Det er bare ett parti i Norge som er liberalt tvers gjennom, og det er Venstre. For oss i Venstre er ikke «liberal» et ord vi pynter politikken vår med. Det er en grunnholdning som gjennomsyrer alt vi sier og gjør. Eller som Marie Simonsen skrev på kommentarplass i Dagbladet 12. februar: «Venstre er fremdeles alene som parti om å føre en heroisk kamp for liberale prinsipper i all sin politikk».
Så skal vi selvsagt være ærlige på at alle parti kan trå feil, noe som selvsagt også gjelder det liberale Venstre. Men om en kan kalle seg liberal eller ikke handler ikke om feilstegene, men om hovedretningen i politikken. Liberalismen er nemlig ikke en à la carte-meny der en kan plukke det som er populært til en hver tid.
Venstres visjon er et sosialt og liberalt samfunn der folk har frihet og mulighet til å skape sin egen vei til det gode liv. Venstre tar utgangspunkt i enkeltmennesket, uansett sosial status, nasjonalitet, bosted, hudfarge eller legning. Vi ønsker et mangfoldig samfunn som ikke styres av særinteresser, men hvor forholdet mellom mennesker bygger på toleranse og respekt, og som bekjemper sosial urettferdighet.
Det sosialliberale samfunnet tror på maktbalanse og maktspredning. Fellesskap er mye mer enn stat og kommune. Det sivile samfunnet omfatter alle former for sosialt ansvar og frivillig samarbeid. Venstre setter folk først, og prioriterer de som trenger mest.
Valen og Solhjell bruker mye plass på å kritisere Høyre for å ha stemt for datalagringsdirektivet. Liberale krefter i Høyre vil kanskje hevde at vedtaket bare var et lite feilsteg. Men dessverre representerer knefallet for overvåkingssamfunnet en trend i det konservative Høyre, der partiet kaster de liberale verdiene på båten når det kommer til spørsmål om kriminalitet, overvåkning, rusomsorg, og innvandring.
På samme måte har SV konsekvent gått i full konfrontasjon med de liberale ideene om fri markedsdsøkonomi og frihet for familiene. SV er et av de mest sentralistiske partiene i Norge, og har et sosialistisk grunnsyn som går på tvers av alt det liberale tenkere og politikere har kjempet for gjennom hundrevis av år. At SV har et liberalt syn på innvandring og personvern kan selvsagt ikke veie opp for dette.
Så forsøker Valen og Solhjell å diskutere skillet mellom «liberalisme» og «liberalitet», der det førstnevnte handler om økonomisk frihet og det sistnevnte om politisk og personlig frihet. Dette er fåfengt da disse verdiene forutsetter hverandre. Den liberale idétradisjonen er stolt, og det er et stort ansvar å skulle forvalte denne i et Norge der det offentliges grep om næringsliv og familieliv blir stadig sterkere, og innvadringsfrykt og overvåking brer om seg.
Å stå opp for de liberale idéene innebærer å engasjere seg fullt og helt, ikke stykkevis og delt.