Før fikk jeg ofte sinte brev og e-poster som begynte med "jeg er ikke rasist, men…". Det forbeholdet gidder de færreste å ta når det gjelder islam.
"Disse liberale verdiene som representanten Skei Grande står her og snakker om, er det virkelig dem hun føler når hun går forbi moskeen på Grønland, eller hvor hun bor — på Grünerløkka? Jeg tviler på det."
Ordene tilhører Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde. "Sannheten," sa han, "er at islam vokser, og de verdiene vi står for, svinner hen også i vårt land." Ifølge Tybring-Gjedde finner du ikke "én dedikert muslim som tar avstand fra sharia," samtidig som muslimske kvinner i dag ikke får lov til å "gå alene ut av leiligheten uten å være eskortert av en mann". Ordene falt fra Stortingets talerstol, et kveldsmøte tirsdag 5. april. Forslagene som lå til behandling dreide seg om "islamistiske regimer," men for Tybring-Gjedde og Frp handlet debatten åpenbart om noe helt annet: muslimer.
Islamofobisering
Den sniker seg nesten umerkelig på oss. Ikke islamiseringen, men islamofobiseringen. Islamofobi er i ferd med å bli en stueren form for rasisme, og ikke la noen fortelle deg at dette er religionskritikk. Islamofobi handler ikke om kritikk av religiøse dogmer. Islamofobi handler om kunnskapsløshet, fordommer og skremselspropaganda, og om å framstille muslimer som fremmede og farlige.
Aftenposten, mandag 9. mai: Førstesideoppslaget handler om hvordan jentebarn ender opp som sexslaver for velstående menn i Saudi-Arabia. Det er en dypt alvorlig sak, som Aftenposten, både på forsiden og i det dobbeltsidige oppslaget inne i avisen, velger å illustrere med et bilde av voksne, niqab-kledte kvinner. "Saudiarabiske kvinner lever sitt liv i mørket," kan vi lese i bildeteksten. Kvinner med niqab blir overhodet ikke omtalt i artikkelen, men for Aftenposten fungerer niqab-kledte kvinner som en standardillustrasjon på det fremmede og farlige islam.
Jeg tror bildebruken skyldes ren tankeløshet. En unnfallenhet, en manglende bevissthet om betydningen av det vi sier og gjør. Vi har blitt så vant til gruppetenkningen at vi nesten har sluttet å reagere. Problemet er at det nettopp er slik denne typen tankesett får fotfeste.
Omgås barn
Vi kan møte Aftenpostens oppslag med et skuldertrekk. Vi kan avfeie Tybring-Gjedde som en ekstremist. Men unnfallenheten ser vi flere steder, og Tybring-Gjeddes holdninger finner vi igjen hos hans egen partileder. Siv Jensen kunne i radioprogrammet Politisk kvarter torsdag 5. mai fortelle oss at hun "på prinsipielt grunnlag" er imot muslimske privatskoler (dog ikke kristne sådanne), fordi:
"… i alle andre deler av vårt samfunn stiller vi ekstremt strenge krav til mennesker som skal omgås barn. Det må man selvfølgelig også gjøre knyttet til skoleeiere og skoledrivere, fordi det skal gå et hundretalls barn på en skole. På generelt grunnlag har Frp hele veien, og som eneste parti, sagt nei til muslimske skoler."
Det er et forbløffende utsagn. Men verken journalisten eller de to motdebattantene tok til motmæle mot påstanden om at muslimske lærere ikke er egnet til å omgås barn.
Europeisk historie
Det er en mager trøst at dette ikke er noe særnorsk fenomen. I Sverige har Sverigedemokraterna blitt valgt inn i Riksdagen. I Finland har Sannfinnländarna blitt et av landets største partier. I Sveits valgte befolkningen gjennom en folkeavstemning å forby bygging av nye minareter ut over de fire(!) som allerede fantes i landet. Frankrike har vedtatt et forbud mot niqab på offentlig sted, selv om regjeringens egne undersøkelser viste at plagget bare ble brukt av 0,08% av landets muslimske kvinner. Over hele Europa diskuteres våre små, men synlige forskjeller som om de var eksistensielle verdispørsmål. Resultatet er det motsatte av integrering; at vi deler befolkningen inn i oss og de andre.
Vi har sett det før. Bytt ut "muslimer" med "jøder" eller "fargede" i sitatene over, så ser du en uhyggelig parallell til noen av europeisk histories mørkeste kapitler. Forestill deg en folkeavstemning om synagoger, eller et parlamentsvedtak om det jødiske hodeplagget kippa. I likhet med antisemittismen har islamofobien en lang og vond historie, også på vårt eget kontinent.
Hjem til Gamlebyen
"Statistikk sier veldig mye," sa Frps Åse Michaelsen i et spørsmål til justisministeren, også det i april. "Vi vet at det er et forkastelig kvinnesyn i enkelte ikke-vestlige grupperinger. Disse betrakter ofte norske og vestlige kvinner som horer." Spørsmålet handlet om voldtekt, og justisministeren skal ha ros for å ha påpekt at statistikken viser en motsatt utvikling når det gjelder såkalte nachspiel-voldtekter. Da jeg tok ordet senere i debatten tillot jeg meg å påpeke at voldtekter uansett begås av mennesker, ikke grupperinger og religioner. Jeg mente justisministeren burde påpekt det samme. Han tok ikke oppfordringen.
Statistikk kan fortelle oss mye. Den kan fortelle oss at muslimer i Norge har sin bakgrunn fra mer enn femti ulike land (inkludert Norge). Den kan fortelle oss at muslimer i Norge er medlemmer i mer enn hundre forskjellige trossamfunn. Og den kan fortelle oss at det finnes et mangfold vi ikke har råd til å forenkle ned til tankeløse fordommer.
Men viktigere enn statistikk er opplevelser. Det er ikke noe problem for meg at Tybring-Gjedde ikke vet hvor jeg bor (snarere tvert imot). Men kanskje er det et problem at jeg aldri har invitert ham med meg hjem. Kanskje kunne han lært noe av den halvtimelange spaserturen fra stortingsbygningen til leiligheten min i Gamlebyen. Han ville ha sett muslimske jenter som går alene på gata. Jeg kunne introdusert ham for muslimer som ikke er sharia-tilhengere. Vi kunne gått forbi en moské og sett hvordan det føltes. Om ikke annet ville han ha opplevd et flerkulturelt Oslo han nok ikke kjenner særlig godt fra før.
Samfunnsproblem
Jeg tror ekstremisme bekjempes med toleranse, ikke med intoleranse — ved at ingen blir tråkket på i det norske samfunnet, enten det er på bakgrunn av tro, kultur eller etnisk bakgrunn. Jeg tror det er slik vi hindrer rekruttering til ekstreme miljøer. Og jeg tror stigmatisering og gruppetenkning bidrar til det motsatte.
Islamofobi er et samfunnsproblem. Islam er det ikke. Islamofobien kan motarbeides, men den forsvinner ikke av seg selv. Det som likevel gjør meg optimistisk er at vi har klart det før. Antisemittisme og rasisme finnes fortsatt blant oss, men etter tiårs bevisst arbeid har vi klart å gjøre holdningene sosialt og politisk uakseptable. Islamofobien må henvises til den samme ideologiske og historiske skraphaug. Først da får vi det likestilte, frie og liberale samfunnet vi alle ønsker oss.
(Trykket i Aftenposten 14.05.11.)