LOs 1.mai-komité ønsket ikke Venstres deltagelse i toget, da vår parole
“Like rettigheter for selvstendig næringsdivende” var for nært knyttet til det private næringslivet.
1. mai er arbeiderbevegelsens internasjonale kampdag. På denne dagen har arbeiderbevegelsen halvannet århundre kjempet for sine saker. Det har vært retten til sosiale goder og ordninger, retten til en kortere arbeidsdag, rett til ferie, retten til sykepenger og sosialt sikkerhetsnett og retten til likestilling i arbeidslivet. I dag vil vi si at de er selvsagte, men det var jo ikke alltid vært slik for det store flertall av befolkningen.
Det at Venstre legger fokus på å bedre rettighetene til selvstendig næringsdrivende er begrunnet med at dette er en arbeidsgruppe som mangler mange rettigheter som andre arbeidere nå ser på som alminnelige.
Invitasjon til deltakelse i 1.mai-toget blir kun sendt til LOs medlemsorganisasjoner. Det kan virke til at LO har nok med seg selv, og ikke ønsker meninger utenfra. Noe ironisk er dette, da det dermed kun er dem selv som aksjonerer mot den rød/grønne regjering, som igjen har sterke bånd til LO.
Det virker noe rart at en parole kan avvises dersom styret i komiteen ikke er enig i budskapet. Det er forståelig at det finnes behov for en viss kontroll av de innsendte paroler, det er viktig for dagens legitimitet at fanene gjenspeiler arbeidernes kamp for bedrede rettigheter. Men innenfor de rammene bør det være fritt spillerom. Arbeidslivets mangfold kan ikke fanges opp av et aksjoneringstog, men det bør helt klart gjenspeiles. LOs kontrollbehov er med på å kvele dagen.
Kun tre av årets paroler kom fra utenforstående, resten ble laget av komiteen selv. Det faller på sin egen urimelighet at komiteen klager på manglende innspill, når ikke engang alle blir invitert. Så lenge parolene er relatert til arbeidslivet bør det finnes anledning for deltakelse.
Årets slagord var "Arbeid gir velferd". Men det forutsetter at noen skaper disse arbeidsplassene. Alle kan ikke jobbe i det offentlige. Vi er godt kjent med venstresidens forkjærlighet for den offentlige sektor, men det må ikke utvikles til en frykt for det private næringsliv.
Arbeidslivet endrer seg i takt med utviklingen av samfunnet. Kanskje på tide av fagbevegelsen også blir med på utviklingen?