God dag alle sammen, gratulerer med dagen!
La meg begynne med dagen i dag, det er ikke bare en søndag, men det er også en av årets viktigste dager. I går kunne vi lese om ledelsen i Kiwi sentralt som ville tvinge arbeidsfolk til å jobbe på en søndag, og ikke bare på søndag men på selveste arbeidernes dag. Slikt provoserer ikke bare alle de som jobber hardt, og som er opptatt av respekt for andre, dette provoserer meg som venstremann også. Utspillet fra ledelsen vitner om et totalt fravær av respekt, og omtanke for dem som jobber og sørger for at kasse apparatene går, butikkhyllene fylles og at Kiwi tjener penger. Nettopp på grunn av slike barnslige utspill er jeg overbevist om at 1. Mai trengs i dag, som før selv om vi har kommet langt og lenger en langt sammenlignet med andre lands kamp for rettigheter for dem som jobber hardt.
1 mai er arbeiderbevegelsens internasjonale kampdag. På denne dagen har arbeiderbevegelsen halvannet århundre målbåret sine kamp saker.
Det har vært retten til sosiale goder og ordninger, retten til en kortere arbeidsdag, rett til ferie, retten til sykepenger og sosialt sikkerhetsnett, retten til likestilling i arbeidslivet og en rekke andre alminnelige rettigheter, forhandlingsretten og streike retten, som har vært og er viktige rettigheter.
I dag vil vi si at de er selvsagte, men det var jo ikke alltid vært sånn for det store flertall av befolkningen. Første mai tilhører arbeiderbevegelsen og deres saker og jeg står ikke her for å ta en brøkdel fra verken dem eller for å forsøke å røve til meg noe av denne dagens symbolikk, Jeg står altså ikke her for å provosere noen, tvert imot. Jeg tror ikke jeg ville fått til å heller. Denne dagen er arbeiderbevegelsen og fagbevegelsens dag..
Jeg representerer partiet Venstre, som er Norges eldste parti. Partiet springer ut ifra parlamentarismens innføring i 1884, da Johan Sverdrup uttalte at all makt skal samles i denne sal. Det var Stortingssalen han mente. Lenge før arbeiderbevegelsen ble den tyngste politiske kraft i landet vårt, var Venstre det partiet som målbar både arbeidernes og andre vanlige folks interesser.
Partiet var talerør for de liberale og frisinnede intellektuelle, og for de reformvennlige delene av borgerskapet.
Selve nasjonalbyggings prosjektet i Norge var en Venstre sak. Også løsrivelsen fra Sverige i 1905, de Castbergse barnelover, de første trygdeordninger, alminnelig stemmerett for menn, åtte timers dagen, ferieloven, stemmeretten for kvinner og en rekke andre reformer og demokratiserende forandringer var det Venstre partiet som stod for.
Norge i seg selv er bygget på en radikal og frisinnet, reformvennlig politisk holdning som det var Venstre som målbar. De fleste regjeringer i Norge fra 1884 til 1928 var Venstre regjeringer. Det viser at vårt samfunn alltid har vert et reformvennlig og på mange måter radikalt sinnet samfunn.
Da det etter hvert skjedde et brudd med det oprinnerlige topartisystemet i vårt politiske liv, fikk partiene i større grad preg av å springe ut fra de enkelte samfunnsgrupperinger og deres interesser.
Arbeiderbevegelsen og dens parti Arbeiderpartiet, ble den førende politiske kraft i landet. Venstre, som var det partiet som hadde gjennomført mange av de reformer arbeiderbevegelsen hadde øvd påtrykk for å få igjennom, mistet mye av sin relevans og sikkert også mye av sin identitet.
De reformene Venstre hadde innført ble ikke Venstre belønnet for, og mange velgere forlot partiet til fordel for en bevegelse som de følte representerte dem mer direkte.
Det står ikke til å nekte at Venstre i alle de årene som har gått siden, har hat faser der partiet har slitt med å definere seg selv, sin relevans og sin politiske misjon.
Ja enkelte vil si at det her ikke har vært tale om faser, men en eneste lang fase.
Det har vært lett å se Venstre som de mage gode sakers småparti men uten virkelig politisk tyngde.
Når jeg står her i dag, og når Venstre i dette kommunevalgår fører en svært aktiv valgkampanje i Nord Fron og andre steder i Oppland, så er det fordi vi er overbevist om at Venstres tilsynelatende mangel på relevans nå er forbi.
Når vi er så overbevist om dette, og til og med står her i dag for å snakke om det, så har det noen helt konkrete grunner.
Vi mener at mange sider ved det i og for seg utmerkede samfunn som er blitt bygget opp de siste 80 år, nå er overmodent for reform.
Venstre har alltid vært reformpartiet i Norge. Som jeg sa " selve partiet Venstre sprang ut av det brennende behovet for en demokratisk reform".
Stivnede, trege og enkeltmenneskefiendtlige offentlige systemer, forgubbing og lukkede rom i lokal-som rikspolitikk, samt en generell manglende vilje til modig å satse på nye og dristige, næringsskapende prosjekter —- alt dette er områder der vi i dag trenges både reform, og utluftning, og her er det at vi mener at Venstre kan være et relevant valg for alle de mange velgeres som ønsker seg det samme.
La meg ta noen eksempler: I Nord Fron kommune har vi det, når alt kommer til alt slett ikke så verst i dag. Men viss vi forsøker å heve blikket og se lenger frem i tiden enn til valgdagen i september ser vi noen virkelige problemer tårne seg opp som svarte skyer over ås kammene i vår vakre, fruktbare bygd. Disse problemene lar seg sumere opp i to ord.
Det ene er næringsutvikling. Slik situasjonen er nå, får vi en stadig voksende gruppe eldre, som har krav på å nyte godt av den samme gode hjelp og pleie som de har fått hittil. Men antallet fullt ut skatebetalende vokser ikke i samme takt, tvert om; det antallet minker. Og det vil fortsette å minke, dersom ikke vårt lokalsamfunn i større grad fremover gjør de nødvendige grep for å skaffe ny og bærekraftig næringer til bygdene her.
Ungdom som flytter til Oslo eller andre byer i og utenfor Norge, vender dessverre i liten grad tilbake igjen. Skal samfunnet vårt møte denne utviklingen, tenger vi langt større vilje og evne til nytenkning på næringsområde enn vi har sett i de siste valgperiodene. Skal vi fortsatt ha arbeidsplasser her, må vi også bidra til å skape de nye arbeidsplassene, i tilleg til å sikre dem vi allerede har.
Det andre hovedproblemet er dette; Kommunikasjon. Satsing på vei, og bane, som kan gjøre avstanden mellom oss og byene kortere, er den beste distriktspolitikk i Venstres øyne. Mange frøninger og Kvamværer som har sin inntekt og erbeidsplass annet steds, synes at reisen blir lang, og teller på knappene om det er verdt de lange og strabasiøse pendler turene, for å bli boende i det deilige og trygge landskapet her. Også storsamfunnets vilje til ¨legge ny næring og nye institusjoner til andre steder enn Oslo, er avhengig av at kommunikasjonene blir forbedret. Ønsker vi at ungdom skal finne en fremtid i de norske bygdene, er dette en innlysende sannhet; Vi må satse, satse friskt, satse modig på kommunikasjon- på vei, bane, annen kollektivtransport og infrastruktur.
Venstre er et parti som ønsker slike reformer og endringer, i rask takt. Vi ser oss selv som meningmanns parti, fordi Venstre alltid har hat en sterk og entydig sosial profil. Men vi ser også oss selv som de mange, små, iderike og driftige næringsdrivendes parti. Vi greier ikke, med hånden på hjertet, å se forskjellen på folk som arbeider hardt og ærlig på den ene siden, og folk som arbeider hardt og ærlig på den andre siden. Samfunnet, både det store og det lille, er avhengig av et samspill mellom disse to store grupperingene.
Alle skal med, sier Arbeiderpartiet. Og det kunne jeg ikke vært mer enig i. Spørsmålet er, kommer virkelig alle med? Når de mange små næringsdrivende som jobber hardt, og betaler sin skatt, og ellers er dugelige folk som bidrar til felleskapet, ennå ikke nyter godt av de samme sosiale sikkerhetsnett som de fagorganiserte har kjemåpet for i over hundre år. Solidariteten i vår tid må i høyere grad enn før gå på tvers av de tradisjonelle samfuns skiller. Alle skal med. Både de som arbeider i bedrifter og er usikre for bedriftenes og sine egne arbeidsplassers fremtid, og de som alene og ofte uten sikkerhetsnett forsøker å skape seg sin egen inntekt, enten de nå tradisjonelt sett er bønder, håndverkere, de som driver sin lille butikk, eller er free lansere i en IT næring, eller er kunstnere i et liberalt yrke.
Ingen trær vokser inn i himmelen, og ingen har godt av å forvalte makt og innflytelse i evighet. Vanetenkning og tretthets symptomer gjør seg etter hvert gjeldene. Derfor er det at Venstre i dette kommunevalgår stiller så sterke utfordringer til de regjerende kommunepolitikere både her hos oss, og ellers i landet.
Selv gjorde jeg frøning av meg for ti år siden. Det er et valg jeg aldri har angret på. Det var lærerikt for en bygutt som meg å se at verden ikke tar slutt nord for Sinsenkrysset. Selv å få kjenne på kroppen hvilke utfordringer og problemer bygdenorge og alle som bor der i dag står overfor, har fullstendig endret den tidligere byguttens syn på Norge. Uten bygda stopper Norge er det blitt sagt, det kan jeg skrive under på — ja, jeg vil trekke det enda lengre; bygdene er Norge. I små samfunn som våre vil alltid solidariteten og hjetelaget folk imellom være det viktigste limet som holder samfunnene våre sammen, og dette hjetelaget, denne samhørigheten, er også jordsmonnet som all vilje til endring og reform springer ut av. Reform og endring til hele samfunnets beste. Hvilken dag vil da være mer egnet til å si noen ord om behovet for reform, enn nettopp på første mai dagen, dagen som har målbåret så mange viktige og nødvendig reformsaker i vår historie, dagen da det spirer og gror rundt oss på alle kanter, og vi føler at vi lever på et fruktbart og groende sted, der ting fortsatt skal vokse og gro i den fremtiden som tilhører alle.
Nok engang; gratulerer med dagen, alle sammen. Takk for oppmerksomheten.